Fra begynnelsen

Ikke mange dagene gammel

 

Supporter utstyr ble kjøpt inn tidlig

 

På sykehuset

 

Matstajonen

 

Sover søtt

 

Mor og barn

Det ble etterhvert noen bilder, et favorittene er dette.

Mamman og pønå koser seg

Nybakt pappa

Man er lettere stresset, ikke så rent lite stolt, redd og klarer ikke helt å ta innover seg alt som skjer. Blomster, lykkeønskninger, sms, og telefonen går varm. Og midt oppe i dette ei vakker lita pøna, helt hjelpeløs som titter storøyd på mamma og pappa. Det er så intenst, så sterkt men samtidig er det fredfullt å se fruen amme den lille.

Etterhvert senkes skuldrene og man tar det innover seg, livet er helt snudd om. I en alder av 42 skjedde det man aldri trodde skulle skje. Man skulle ikke ha barn, et stormfullt liv, angst, nedturer, oppturer, livet i restaurantbransjen, lange dager, stress og alkhol. Nei, man var bestemt på det, men etter at man snudde alt på hodet og startet på null ble tanken på et barn ikke lenger fremmed.

Man er litt redd for å ta i denne skjøre skapningen, men blir beroliget av fruen og barnepleiere som svinser ut og inn av rommet. Bleier har man ikke tatt i på mange år, nevøene har for lengst sluttet med slikt. Og man føler seg ikke så rent lite klønete der man setter fingrene fast i tapen på bleiene, glemmer å kneppe knappene i bodyen mens svetten renner. Utrykket ti tommelfingre har vel aldri vært mere treffende.

Man blir overbeskyttende og lusker mistenksom etter pleiere og leger som henter pønå og skal undersøke henne, bytter bleier ofte og skvetter som ei støkt katte ved den minste lyd fra henne. Første natten da sengen hun lå i sto mellom sengene våre sov man nesten ikke, lyttet etter om hun pustet, samtidig som man enda var så stolt at man holdt på å sprekke.

Ferie i en uke og to uker med permisjon ble fulgt av så mye. Lange turer, kos, mange besøk, bleieskift, hundrevis av bilder, og lite søvn. Og sakte men sikkert ble en ny hverdag til og man likte det virkelig. Det å sitte med pønå på fanget, se henne sove på brystkassen, se mor og barn sammen, øynene til stolte stesøsken og det å bare være tilstede disse ukene forandret en for alltid.

Nattskift

 

 Bevæpnet meg med kamera, stativ, linser og ull undertøy og dro på jakt etter nordlyset.

 

Tatt på gårdsøya

 

Mot brua til Torget

 

Blankt hav

 

Ikke rart det er knyttet overtro til nordlyset

Pønå & Pappan

Kjælenavnet pøna ble bare til, plutselig var det der bare - det betyr ingenting og er bare ens navn på denne vakre skapningen som kom til verden i august 2011.

Man har nå brukt det så lenge at det er blitt til to begrep, pønå og pønå & pappan.
Det er altså sant som folk sier, gjentar man en ting lenge nok blir det et begrep av det.

Ta for eksempel ens nevø. Før han hadde lært seg å snakke rent kom det en rekke perler som ble til begrep i dagligtalen lenge. Han fikk sine første støvler, og på dialekt sier vi "stævla". Han kalte de for "stæmlan". Og som den stratenrøver han var ble ofte ting ødelagt og man måtte reparere. Det ble til "peterer". Guttungen med sine røde krøller som gikk rundt oss der han vokste opp lagde ord vi brukte lenge.

Et annet eksempel er ens gamle skolekamerat. Han kalte seg doktor så lenge at han tilslutt fikk brev med Dr. XXX skrevet på.

Pønå og pappan på biltur


Man tøyser med at kjælenavnet skal følge henne helt til alteret, en ting er sikkert. Innerst inne vil hun alltid være "pappa si pøna"

Hjemkomst

Det haglet med gratulasjoner, lykkeønskinger både på telefon og sosiale media i dagene etter Emmelin kom til verdenen og man gruet seg litt til å komme hjem, var det trygt? Ville dørene bli løpt ned av venner og familie? Man var litt støysvak de første dagene, men hjem måtte vi. Det ble hurtigrute tur på oss, med bager og baby på slep entret vi båten som skulle ta oss hjem - og etter et møte med en steinbit som kalte seg resepsjonist var vi klare. Turen forløp på blikkstille sjø og med mange lange blikk fra turister fra ymse nasjoner - forøvrig forunderlig hva folk kan få seg til å spørre om uten man skal utdype dette, og man ble gratulert på x antall språk på de timene turen varte. Svigerfar møtte oss på kaia med barnesete montert - vi skulle hjem nå. Noen dager før hadde en lettere animert farmor ringt og gitt klar beskjed om dyne og dynetrekk var kjøpt inn til vuggen som sto klar hjemme, og spurte om vi trengte å vaske hjemme? Klart det svarte man, en husvask sier man ikke nei takk til. Vi ble møtt av stesøsken, mormor, farmor og schäferhunden - Emmelin gikk fra fang til fang, mens schäferhunden lurte på hva i all videste verden som var kommet i hus? En bitteliten bylt som luktet rart og som laget slik høy lyd, merkelige greier tenkte den nok men som han var ble den straks godtatt som medlem av flokken og ble behørig passet på. I dagene som gikk ble det mange koselige besøk og man gikk bare rundt og gliste - riktig så fornøyd med nurket som ble båret rundt eller lå i vuggen sin.

Emmelin Hennie

20 August 2011 Fruen ble blekere og blekere, etterhvert var fargen litt som skummet melk og man skjønte etterhvert at noe var i gjære. Klær og annet man trengte var pakket dvs, fruen hadde pakket det hun trengte. I ens enfoldighet hadde man utsatt dette og man rasket med noe man trodde man kunne trenge. Taxi ble bestilt og det bar avgårde til fødestuen - der ble vi mottatt av blide damer som tak hånd om fruen, selv ble man sittende litt og tenkte på det som skulle skje. Man hadde i stresset tatt på en ullgenser noe man ble grundig straffet for. Svetten rant og man ble selv nokså blek. Undersøkeler fulgte da jordmor kom brasende inn dørene, og etterhvert ble det bestemt at vi skulle ut å fly. Mere svette fulgte da man er særdeles lite glad i å fly og nå skulle man avgårde i ambulanseflyet. En fuglekasse væpnet med to propeller ventet på oss og avgårde bar det nok en gang. Flyturen husker man lite av, men minnet om stemmen i cockpiten som sa PULL UP, PULL UP, CRASH WARNING sitter brent fast. Og sykepleieren som må ha sett panikken ens øyne sa "bare rolig, det er automatikken som snakker" og pulsen sank til noe under to hundre.. Ny Ambulanse ventet og snart var vi fremme ved sykehuset, selv var man da forbausende rolig - ny jordmor dukket opp - flere undersøkelser fulgte og alarmen ble avblåst, det ville ta litt tid og vi flyttet inn på sykehuset. Man fikk da se va man hadde pakket og måtte hoderystende innse at her hadde man ikke vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Venting fulgte og i flere dager trådde man rundt i sykehusets korridorer mens stadige registreringer flimret forbi. Man gikk trapper med fruen og spaserte rundt i Sandnessjøen mens man ventet. Som man før har nevnt så bar pakkingen preg av bevistløshet og man shoppet også litt klær på disse turene. 24. August Man er bare lei av sykehusets korridorer, maten vil man ikke snakke om - men ting begynner å skje. Fruen er tydeligvis også lei riene begynner å komme og atter en gang stiger pulsen. Det fyker forbi jordmødre, gynekologer, sykepleiere og leger - tilslutt går vannet og man innser at nå skjer det. Man skal bli pappa.. Kameraet er med og det blir et og annet morderisk blikk da man tar bilder av fruen som ikke liker dette noe særlig - men man er imponert over henne, man kan ikke i sin villeste fantasi forestille seg smerten og hva kroppen hennes går igjennom. Lystgass blir rekvirert og man må selvsagt også prøve dette - belønningen er et blikk som kunne drepe fra jordmødrene og et svimmelhetsanfall som nesten sendte en i gulvet. Fruen er godt i gang, man holder i hånden hennes, stryker over pannen, deler ut klemmer, glemmer å puste selv og prøver så godt man kan å oppmuntre henne der hun ligger og gir liv til barnet. Så klokken 18.05 kommer hun med navlestrengen rundt halsen og er mørk lilla i fargen - det klippes navlestreng og avgårde bærer det. I kaoset av følelser og ikke så rent lite blank i øynene slites man litt mellom to ting. Følge etter jordmoren som løp ut med ungen eller bli hos fruen? Man velger det første og løper etter, man finner dem på naborommet og pulsen synker - "dette går bra" sier jordmor før hun nok en gang løper avgårde til rommet der kuvøsen står. Man henger på og ser at hun legges i kuvøsen og får øyeblikkelig tilbake fargen. Man er lykkelig, og når fruen ankommer i rommet er det komplett, hun blir lagt til mammas bryst - hjertet svulmer over av stolthet, og forelskelse i mor og barn.

Emmelin Hennie er født, 3445 g og 52 cm. Navnet kom tidlig til oss, det måtte bli noe på bokstaven E, etter onkel Endre som ikke lengre er blant oss og Hennie er ens mors mellomnavn.

Et eldre skribleri jeg fant.. (Og det hele startet med en sang)

- Så lite skulle det til. En sang på radioen og du var tilbake i livet mitt igjen. Jeg trodde virkelig jeg hadde fått deg på avstand, men der var du igjen, overveldende i tankene. Savnet traff meg med voldsom kraft og rev opp såret jeg selv skapte mange måneder tilbake. Jeg forbannet i mitt stille sinn radio dj’n men besinnet meg etterhvert og lot meg drive tilbake i tid.. Jeg savner øynene dine, fargen i dem. Det litt skye blikket ditt – savner gnisten av temperament i dem – gløden av lidenskapen og mildheten etterpå. Jeg savner middagene – småpludrende over dagens trivialiteter, planene for kvelden og for endeløse frihelger sammen med de firbente. Jeg savner kveldene i sofaen – blikkene, hendene som søkte hverandre. Stundene foran tv’n – kommentarer og verbale ballespark til begivenhetene verden bød på. Jeg savner filmkveldene med bugnende godteriskåler – småkvalmen etter å ha dyttet sjokkis i trynet i flere timer. Jeg savner duften av deg etter en sommerdag ute på holmene – duften av håret ditt i en lang klem. Jeg savner kveldene med øl på bordet – felleskapet i musikken – latteren og flørten dette gav. Jeg savner latteren din – trillende og hjertelig – hele ansiktet som smilte. Jeg savner den flørtende latteren og latteren underveis i lekeslåssing og latteren da hundene presterte et ufrivliig sirkusnummer. Jeg savner nettene – sammenfiltret på vei inn i drømmelandet – de iskalde føttene dine som omtrent sendte meg spinnende ut på gulvet. Hånden din over brystkassen min – eller når du i søvne kom krypende og pustet varmt i nakken min – gåsehuden det gav meg. Jeg savner småertingen og samtalene, liggende på rygg der vi ble kjent og mang en hemmelighet kom for en dag – jeg savner morgenfjeset ditt – hovent av søvn men uendelig søtt. Og jeg savner å krype inntil deg etter å ha kommet hjem sent fra nattskiftet – sliten etter mange mil langs veiene i en småsliten drosje. Jeg savner håndlaget ditt med hundene – vesnet ditt som fikk disse til å slappe av. De elsket deg og du dem – kjærlige blikk og en mild hånd var regelen – men om det trengtes satte du dem på plass og freden var atter gjenopprettet. Jeg savner å se deg leke med disse i vannkanten – på plenen eller i sofaen. Timer med kos og moro. Jeg savner stillheten vi kunne dele. Jeg savner adrenalinsinnet jeg følte av og til – at du kom og gikk. Jeg savner turene – på hytta – langs holmer og i fjæresteinene – i skogen og turene vi drømte om. Jeg savner stundene på verandaen – kaffen – sigarettene – bare sittende der og se livet spasere langsomt forbi. Jeg savner tilliten du inngav – følelsene du gav meg. Jeg savner å gi og å få tilbake. Jeg savner å kalle deg kjæresten min – lidenskapen vi delte. Jeg savner deg- oss og det vi hadde sammen. Livet og sykdom kom i veien. Jeg ødela det hele – jeg elsket deg, men sa det aldri. Men jeg savner deg inderlig – jeg innså dette i natt. Og det hele startet med en sang…

Fighting demons..

Just one of those days i guess..

Tanker rundt en spilleliste..

Musikken får en ofte til å tenke, assosiere.. Man kan huske stemninger, tider og steder når man hører enkelte sanger. Og ofte blir man sendt nedover "memory lane" enten man sitter i bilen, hjemme eller trasker rundt med sin ipod på ørene. Spillelisten heter "Slow poke music" og ligger på ens spotify profil.

Når man begynte å skrive dette hørte man på Unbreakable av og med Westlife, det var gode dager i Trondheim, forelskelsen blomstret og man snublet over låta på en cd liggende i et cover som tilhørte søsteren til den man da var forelsket i. En liten leilighet på bakklandet som duftet av blomster og jenta hadde rødt hår..

Neste sang var Livin' on an island, en liten perle fra Status quo. Langt fra boogie rocken vi kjenner fra den kanten. Det var i syvende klasse på gutterommet til en som gikk på ungdomsskolen. Fra en lett sprakende vinylplate strømmet denne låten som man med en gang likte og som ble med en videre på ferden. Man spilte i band på den tiden, og denne ble det forsøkt å skrive norsk tekst på - hvor vellykket det ble skal man ikke rippe opp i.

Kanskje tidenes vakreste cover låt - Hallelujah, Jeff Buckley tolker Leonard Cohen's sang så frysningene gyser nedover ryggen. Kjenner ennå lukten da vi sto på restaurant kjøkkenet og bygde mice en place mens albumet Grace jallet gjennom rommet, og det ble litt stillere når Hallelujah kom.. Et annet minne er fra dagen da vi fulgte bror Endre til graven, de siste klirrende tonene fra gitaren da vi bar kisten ut er så sterkt at det gjør vondt i dag seks år etterpå.

Johnny hates jazz! Hvem?
Turn back the time het sangen.
1987 Mosjøen, kokkeskole, Masda 929, bitteliten hybel, kompisen "Prikken" fra Harstad som dundret rundt i en K70. Foreslkelse, gode tider og bilturer med musikk fra denne gjengen.

Berlin - Take my breath away flyter ut i stua der man et øyeblikk stopper opp, filmusikk fra filmen man har sett flest ganger. Top Gun så man for første gang på Fauske kino og var solgt. Soundtracket lever fremdeles på ens ulike spillelister og om man ikke husker feil har det blitt noen langsomme danser til denne.

Man trekker på smilebåndet, Call of the wild med Lindisfarne lyder plutselig over høyttalerne. Man mener å huske at denne dukket opp på klassefest i syvende klasse på ungdomsskolen, der ble den spilt utallige ganger den kvelden og gjenhør fikk man med et lokalt band som spilte denne på ulike dansefester.

Barry White er neste, det rykker i dansefoten når man hører denne, og man husker ennå dansen bak bardisken som etterhvert oppsto når denne ble spilt på jukeboksen på den gode nabo der man en gang sto og solgte ulike leskedrikker.

Man kunne holdt på i evigheter og det er godt å la tankene fly og minnene strømme på lyttende til musikken. De er der og det skal kun en akkord til for å begynne å huske.

Pride & Joy

Emmelin Hennie