torsdag 20. desember 2012

Nybakt pappa


Man er lettere stresset, ikke så rent lite stolt, redd og klarer ikke helt å ta innover seg alt som skjer. Blomster, lykkeønskninger, sms, og telefonen går varm. Og midt oppe i dette ei vakker lita pøna, helt hjelpeløs som titter storøyd på mamma og pappa. Det er så intenst, så sterkt men samtidig er det fredfullt å se fruen amme den lille.

Etterhvert senkes skuldrene og man tar det innover seg, livet er helt snudd om. I en alder av 42 skjedde det man aldri trodde skulle skje. Man skulle ikke ha barn, et stormfullt liv, angst, nedturer, oppturer, livet i restaurantbransjen, lange dager, stress og alkhol. Nei, man var bestemt på det, men etter at man snudde alt på hodet og startet på null ble tanken på et barn ikke lenger fremmed.

Man er litt redd for å ta i denne skjøre skapningen, men blir beroliget av fruen og barnepleiere som svinser ut og inn av rommet. Bleier har man ikke tatt i på mange år, nevøene har for lengst sluttet med slikt. Og man føler seg ikke så rent lite klønete der man setter fingrene fast i tapen på bleiene, glemmer å kneppe knappene i bodyen mens svetten renner. Utrykket ti tommelfingre har vel aldri vært mere treffende.

Man blir overbeskyttende og lusker mistenksom etter pleiere og leger som henter pønå og skal undersøke henne, bytter bleier ofte og skvetter som ei støkt katte ved den minste lyd fra henne. Første natten da sengen hun lå i sto mellom sengene våre sov man nesten ikke, lyttet etter om hun pustet, samtidig som man enda var så stolt at man holdt på å sprekke.

Ferie i en uke og to uker med permisjon ble fulgt av så mye. Lange turer, kos, mange besøk, bleieskift, hundrevis av bilder, og lite søvn. Og sakte men sikkert ble en ny hverdag til og man likte det virkelig. Det å sitte med pønå på fanget, se henne sove på brystkassen, se mor og barn sammen, øynene til stolte stesøsken og det å bare være tilstede disse ukene forandret en for alltid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar