Et eldre skribleri jeg fant.. (Og det hele startet med en sang)

- Så lite skulle det til. En sang på radioen og du var tilbake i livet mitt igjen. Jeg trodde virkelig jeg hadde fått deg på avstand, men der var du igjen, overveldende i tankene. Savnet traff meg med voldsom kraft og rev opp såret jeg selv skapte mange måneder tilbake. Jeg forbannet i mitt stille sinn radio dj’n men besinnet meg etterhvert og lot meg drive tilbake i tid.. Jeg savner øynene dine, fargen i dem. Det litt skye blikket ditt – savner gnisten av temperament i dem – gløden av lidenskapen og mildheten etterpå. Jeg savner middagene – småpludrende over dagens trivialiteter, planene for kvelden og for endeløse frihelger sammen med de firbente. Jeg savner kveldene i sofaen – blikkene, hendene som søkte hverandre. Stundene foran tv’n – kommentarer og verbale ballespark til begivenhetene verden bød på. Jeg savner filmkveldene med bugnende godteriskåler – småkvalmen etter å ha dyttet sjokkis i trynet i flere timer. Jeg savner duften av deg etter en sommerdag ute på holmene – duften av håret ditt i en lang klem. Jeg savner kveldene med øl på bordet – felleskapet i musikken – latteren og flørten dette gav. Jeg savner latteren din – trillende og hjertelig – hele ansiktet som smilte. Jeg savner den flørtende latteren og latteren underveis i lekeslåssing og latteren da hundene presterte et ufrivliig sirkusnummer. Jeg savner nettene – sammenfiltret på vei inn i drømmelandet – de iskalde føttene dine som omtrent sendte meg spinnende ut på gulvet. Hånden din over brystkassen min – eller når du i søvne kom krypende og pustet varmt i nakken min – gåsehuden det gav meg. Jeg savner småertingen og samtalene, liggende på rygg der vi ble kjent og mang en hemmelighet kom for en dag – jeg savner morgenfjeset ditt – hovent av søvn men uendelig søtt. Og jeg savner å krype inntil deg etter å ha kommet hjem sent fra nattskiftet – sliten etter mange mil langs veiene i en småsliten drosje. Jeg savner håndlaget ditt med hundene – vesnet ditt som fikk disse til å slappe av. De elsket deg og du dem – kjærlige blikk og en mild hånd var regelen – men om det trengtes satte du dem på plass og freden var atter gjenopprettet. Jeg savner å se deg leke med disse i vannkanten – på plenen eller i sofaen. Timer med kos og moro. Jeg savner stillheten vi kunne dele. Jeg savner adrenalinsinnet jeg følte av og til – at du kom og gikk. Jeg savner turene – på hytta – langs holmer og i fjæresteinene – i skogen og turene vi drømte om. Jeg savner stundene på verandaen – kaffen – sigarettene – bare sittende der og se livet spasere langsomt forbi. Jeg savner tilliten du inngav – følelsene du gav meg. Jeg savner å gi og å få tilbake. Jeg savner å kalle deg kjæresten min – lidenskapen vi delte. Jeg savner deg- oss og det vi hadde sammen. Livet og sykdom kom i veien. Jeg ødela det hele – jeg elsket deg, men sa det aldri. Men jeg savner deg inderlig – jeg innså dette i natt. Og det hele startet med en sang…