Hjemkomst

Det haglet med gratulasjoner, lykkeønskinger både på telefon og sosiale media i dagene etter Emmelin kom til verdenen og man gruet seg litt til å komme hjem, var det trygt? Ville dørene bli løpt ned av venner og familie? Man var litt støysvak de første dagene, men hjem måtte vi. Det ble hurtigrute tur på oss, med bager og baby på slep entret vi båten som skulle ta oss hjem - og etter et møte med en steinbit som kalte seg resepsjonist var vi klare. Turen forløp på blikkstille sjø og med mange lange blikk fra turister fra ymse nasjoner - forøvrig forunderlig hva folk kan få seg til å spørre om uten man skal utdype dette, og man ble gratulert på x antall språk på de timene turen varte. Svigerfar møtte oss på kaia med barnesete montert - vi skulle hjem nå. Noen dager før hadde en lettere animert farmor ringt og gitt klar beskjed om dyne og dynetrekk var kjøpt inn til vuggen som sto klar hjemme, og spurte om vi trengte å vaske hjemme? Klart det svarte man, en husvask sier man ikke nei takk til. Vi ble møtt av stesøsken, mormor, farmor og schäferhunden - Emmelin gikk fra fang til fang, mens schäferhunden lurte på hva i all videste verden som var kommet i hus? En bitteliten bylt som luktet rart og som laget slik høy lyd, merkelige greier tenkte den nok men som han var ble den straks godtatt som medlem av flokken og ble behørig passet på. I dagene som gikk ble det mange koselige besøk og man gikk bare rundt og gliste - riktig så fornøyd med nurket som ble båret rundt eller lå i vuggen sin.