Tanker rundt en spilleliste..

Musikken får en ofte til å tenke, assosiere.. Man kan huske stemninger, tider og steder når man hører enkelte sanger. Og ofte blir man sendt nedover "memory lane" enten man sitter i bilen, hjemme eller trasker rundt med sin ipod på ørene. Spillelisten heter "Slow poke music" og ligger på ens spotify profil.

Når man begynte å skrive dette hørte man på Unbreakable av og med Westlife, det var gode dager i Trondheim, forelskelsen blomstret og man snublet over låta på en cd liggende i et cover som tilhørte søsteren til den man da var forelsket i. En liten leilighet på bakklandet som duftet av blomster og jenta hadde rødt hår..

Neste sang var Livin' on an island, en liten perle fra Status quo. Langt fra boogie rocken vi kjenner fra den kanten. Det var i syvende klasse på gutterommet til en som gikk på ungdomsskolen. Fra en lett sprakende vinylplate strømmet denne låten som man med en gang likte og som ble med en videre på ferden. Man spilte i band på den tiden, og denne ble det forsøkt å skrive norsk tekst på - hvor vellykket det ble skal man ikke rippe opp i.

Kanskje tidenes vakreste cover låt - Hallelujah, Jeff Buckley tolker Leonard Cohen's sang så frysningene gyser nedover ryggen. Kjenner ennå lukten da vi sto på restaurant kjøkkenet og bygde mice en place mens albumet Grace jallet gjennom rommet, og det ble litt stillere når Hallelujah kom.. Et annet minne er fra dagen da vi fulgte bror Endre til graven, de siste klirrende tonene fra gitaren da vi bar kisten ut er så sterkt at det gjør vondt i dag seks år etterpå.

Johnny hates jazz! Hvem?
Turn back the time het sangen.
1987 Mosjøen, kokkeskole, Masda 929, bitteliten hybel, kompisen "Prikken" fra Harstad som dundret rundt i en K70. Foreslkelse, gode tider og bilturer med musikk fra denne gjengen.

Berlin - Take my breath away flyter ut i stua der man et øyeblikk stopper opp, filmusikk fra filmen man har sett flest ganger. Top Gun så man for første gang på Fauske kino og var solgt. Soundtracket lever fremdeles på ens ulike spillelister og om man ikke husker feil har det blitt noen langsomme danser til denne.

Man trekker på smilebåndet, Call of the wild med Lindisfarne lyder plutselig over høyttalerne. Man mener å huske at denne dukket opp på klassefest i syvende klasse på ungdomsskolen, der ble den spilt utallige ganger den kvelden og gjenhør fikk man med et lokalt band som spilte denne på ulike dansefester.

Barry White er neste, det rykker i dansefoten når man hører denne, og man husker ennå dansen bak bardisken som etterhvert oppsto når denne ble spilt på jukeboksen på den gode nabo der man en gang sto og solgte ulike leskedrikker.

Man kunne holdt på i evigheter og det er godt å la tankene fly og minnene strømme på lyttende til musikken. De er der og det skal kun en akkord til for å begynne å huske.