Angry planet

En tenkt sak på hvordan kloden ser på oss som herjer rundt i klimakriser av ulik art..

Sin city

I en drøm svevde jeg over syndens by og var dens onde øye..

Det er vakkert når man en sommernatt går rundt på svabergene og ser himmelen eksplodere i farger. Og ikke minst kontrastene, det første bildet er tatt selvsamme natt.

The love of a german sheperd dog

The love of a German Shepherd dog



I will lend you for a while, a German shepherd pup, God said, For you to love him while he lives, and mourn him when he's dead.
Maybe for twelve or fourteen years, or maybe two or three, But will you, 'till I call him back, take care of him for me.
He'll bring his charms to gladden you and should his stay be brief, You'll always have his memories as solace for your grief.
I cannot promise he will stay, since all from earth return But there are lessons taught below I want this pup to learn.


I've looked the whole world over in search of teachers true, And from the folk that crowd's life's land, well I have chosen you.
Now will you give him all your love, Nor think the labor vain, Nor hate me when I come to take my Shepherd back again. I fancied that I heard them say "Dear Lord Thy Will be Done," For all the joys this pup will bring, the risk of grief we'll run.


We'll shelter him with tenderness, we'll love him while we may and for the happiness we've known forever grateful stay. But should you call him back, much sooner than we've planned, We'll brave the bitter grief that comes, and try to understand. If, by our love, we've managed, your wishes to achieve, In memory of him we loved, to help us while we grieve.

When our faithful friend departs this world of strife, We'll have yet another German Shepherd and love him all his life.

(Author unknown)

And winter came..

Høsten tapte kampen tilslutt, og jeg fant motiver blant annet på min egen klessnor.

Verdien av en farmors grenseløse omsorg er god å ha for en trøtt og sliten liten tass.

- Man ankommer sitt arbeide tidlig denne morgenen. Man skal ha en stille morgenstund med kaffe og tankene for dagen før denne buldrer avgårde i ekspressfart. Så der sitter man, smørblid og nyter de ilingene som den ferske kaffen gir.

Morgenkosen blir ettertrykkelig brutt av telefonen som gir sitt beste i å skremme livet av en – man kvekker et forskrekket hallo inn i røret og hører en blid stemme i andre enden. “Hei, vi trenger lunch til kl 12.00 i dag” Vel sier man, da er du altfor sent ute, man trenger litt lengre varsel enn dette. “Du får trylle litt da” kvitrer det i andre enden. Et blidt farvel og opptatt signalet sier at man har gått i fella…

Morgenkaffen omdannes prompte til magesyre og humøret synker betraktelig der man sitter og glor olmt på telefonen. Med en dempet ed begynner man å titte i frysere og kjølerom – hva kan man finne på? Ideene begynner å ta form og man setter kursen mot grønnsakhandleren. Et lite raserianfall er i emning da det ikke finnes en eneste grønnsak som man hadde planlagt – men man besinner seg og gir seg hen til improvisasjonens edle kunst.

Tilbake på kjøkkenet titter man på klokka og ser at dette vil holde hardt – men man gir seg kokkeleringen i vold og snart kuttes, kokes, bakes og sauteres det så det svinger etter. En og annen sleiv smeller i veggen da noe ikke funker og magesyren stiger igjen – klokka tikker ubønnhørlig mot deadline og man koster på seg en stille bønn om at dette må funke.

Ens kolleger skjønner at faren for eksplosjon er overhengende og smyger seg kattemykt rundt kjøkkensjefen som leser svarteboken over panner og kasseroller. Man går inn i sin transe – der eksisterer kun fokuset på maten alt annet blir blokket ut. Man blir en kokkekledd zombie bevæpnet med skarpe kniver som fyker rundt i kjøkkenet – hesblesende etter flere oppgaver på en gang..

Plutselig er man ferdig, klokka er tolv og stemmen fra noen timer tidligere har fått et ansikt, like blidt som stemmen fra telefonen. “Du klarte det” sier denne og smiler bredt.

Ja sier man lakonisk, det er magisk ikke sant.

Etter regnet.

Etter regn kommer sol sies det, her har jeg fanget noen av dråpene som falt.

Og takk for at du spurte...

En historie om å ta vare på hverandre.

Plutselig sto vennen der, man hadde ikke sett denne på en stund og spurte har du det bra? Helt topp svarte vennen, og samtalen gled over i hverdagslige trivialiteter, vær, vind og sommerferie prat.

Våre veier skiltes med ett ”vi ses” snart, og man vandret videre i solskinnet, som vanlig slepende på den firbente. Vel hjemme og man puslet med sitt i casaen og samtalen var for lengst glemt. Det led mot kvelden da mobilen ga fra seg et klemt om at en tekstmelding hadde tikket inn, fra selvsamme venn man hadde løpt på tidligere på dagen.

“Er du hjemme? Kan jeg stikke innom?” Man hevet et øyenbryn, men sendte en invitt tilbake om at kaffe og avec sto klart, det var bare å komme innom. Vennen ankom noe senere, og man serverte blidt kaffe og en liten cognac for gammelt vennskaps skyld, men man kunne se og høre at et eller annet plaget vennen denne kvelden.

Jeg har det ikke bra sier vennen, vil du lytte til meg? Klart det sier man, vreng sjelen om du vil jeg skal lytte til den lyse morgen om det trenges – tårene kommer hos vennen – man sier ingenting bare venter til vennen samler seg og starter på sin historie… Det er historie om slitet med å være aleneforelder, vond økonomi, svik, leger som ikke følger opp og en evig venting på å komme inn i psykiatrien. En historie om redsel og om skamfølelse. Det øses ut i sinne og hvisking om hverandre – perioder med stillhet, smerte og lite håp.

Vennen snakker om redselen for fordommene denne skal møte, redselen for å miste barna, redsel for økonomien, selv sier man ingenting. Man er en svamp som suger til seg dennes livssmerte – bare lytter -trøster og nikker til tider. Begeret er overfullt og det renner over av bitterhetetens dråper.. Tiden bare kommer og går mens enetalen fortsetter – bare avbrutt av en og annen kaffesup og en samlende stillhet.

Det er da det kommer et øyeblikk av purt gull, den firbente som etterhvert har blitt litt av en ekspert på ulike sinnstemninger etter å ha bodd i casa kokkeslask i to år. Den firbente kommer tassende inn fra plassen sin med kurs for sofaen – hopper opp i sofaen – titter på vennen med sine kloke brune øyne og legger seg med hodet i fanget til vennen. Den vet at pelskos er hjerte/smertemedisin på sitt allerbeste og kveldens første bleke smil farer kjapt over vennens ansikt.

Man deler av sin egen lille livserfaring og sin ferd mellom leger, sykehus og tilslutt den livsgivende hjelpen man måtte ha den gangen da verden ramlet i hodet på en og verden syntes umulig å leve i. Man snakker om fordommene man møtte og måten man har bekjempet noen av dem. Et løfte om å behjelpe vennen i den kampen blir avlagt i samme stund. Man snakker om sin egen skamfølelse, skammen over å ikke være herre over sitt eget liv og skammen som alle fordommene man møtte fremkalte. Man snakker om sin virtuelle verktøykasse der man etterhvert har lagret teknikker, bilder og tankerekker man kaller frem når det av og til røyner på. Deler av ens erfaringer med å sitte i terapi og måtte granske seg selv helt inn i de dypeste avgrunner av sjelen, og man snakker om håpet og lyset man etterhvert så og kom seg i gjenge igjen.

Enda et blekt smil fra vennen som ennå klør en fornøyd firbent bak øret, det har lettet litt for vennen og denne øyner håpet og lyset man har snakket om. Tør å stå i det sier man, ikke vær redd smerten og redselen, de kan være lammende og langvarige men det gir seg etterhvert, ta tiden til hjelp og bruk den delen av nettverket du stoler på og som kan backe deg opp når du trenger det. De er der selv om det ikke føles slik i alle stunder, tør å snakke om det slik du kom til en denne kvelden.

Samtalen fortsetter til grålysningen melder sin ankomst – to venner som deler, gir og tar i mot. Kaffekannen er tom og cogncacglassene løftes i en stille skål idet det siste stearinlyset dør hen og vennen reiser seg og skal vandre hjemover igjen. Man får en klem ute i entreen og i klemmen hviskes ordene man aldri vil glemme.

Og takk for at du spurte…

Insomnia

-Når man legger seg er søvnen overveldende og man gleder seg til noen timer vekke fra virkeligheten – denne livgivende søvnen som vi alle er så avhengige av og som tar oss med til et sted der det for det meste er ro men man vet at ved daggry kommer det virkelige livet tilbake.

Søvnen uteblir – man leser til øynene svir og man gjesper langtrukkent men ingen søvn kommer, man er fanget i virkeligheten. Et ondt øye bort på vekkerklokka som langsomt tikker mot daggry og i sitt stille sinn forbanner man “the sandman” som har sviktet en denne natten.
Man misunner den firbente som har forlatt denne verdenen og jager katter og sjekker opp tisper i drømmelandet – man tror ihvertfall at det er denne gjør der det kommer tynne klynk og pip fra fra fotenden av sengen der denne riktig breier seg og gnir inn at man selv er søvnløs..

Tilslutt gir man opp og ruller småbannende ut av senga – hodet spinner av tanker og man bare vet at denne natten blir en lang ferd mot dagen som ubønnhørlig nærmer seg. Kaffe blir kokt – man heller denne på en termos, kler på seg og går ned mot svabergene nedenfor sin casa.
Der setter man seg småhutrende under en regntung himmel og lar tankene fly avgårde.

Man kjenner på hele seg – man lar sorgen man bærer i seg komme frem, en person man savner kommer tilbake og man lar seg overmanne av denne nærheten man til tider føler på. Man kjenner på sin redsel – denne lammende skrekken man av og til rammes av. Den er blitt en følgesvenn man ikke setter spesielt pris på men man har lært å takle den og vet at den ikke er farlig – vond og vanskelig er den men det er samtidig litt godt å kjenne den. Merkelig tenker du sikkert, men den vekker og skjerper sanser og man flykter ikke lengre i den grad man gjorde før man fant ordene og menneskene som satte ting i perspektiv..

Man kjenner et øyeblikk på nedstemthetens klamme hånd rive i sjelen men jager denne vekk igjen. Ingen bruk for denne – natten er stille og man lider ingen nød. Man vet at søvnen kommer før eller senere – man har sittet på dette svaberget en og annen natten før og man føler seg trygg der. Småhutrende finner man trøst i at det finnes verre skjebner en ens egen, selv er man takknemmelig for at man fikk sjansen på nytt noen år tilbake og sender vennlige tanker til alle som har hjulpet og ennå hjelper..

Tankerekkene blir brutt av en fuktig snute mot armen – det er den firbente som ankommer. Denne legger hodet i fanget til en og det er som den skjønner at dette ikke er tiden for spas og moro og sier at jeg er her for deg på samme måten som du alltid er der for meg. Takknemmelig klør man denne bak øret noe som sender denne til drømmelandet igjen og man misunner et øyeblikk denne krabatens fantastiske evne til bare å sovne som et lite barn der dagen legger det fra seg..

Generalen og kaffekoppen blir lett frem og man lar tankerekkene fly utover sjøen der de blir slukt av noen tåkedotter som tar de med på en reise ut i vinden med et løfte om å holde de vekke for en periode. Man vet at de kommer tilbake men det blir lengre mellom hver gang man sitter på berget sitt og ser inn i natten som langsomt blir til dag. Det er mye trøst bare i den tanken.

Tilslutt blir kulden for mye – man vekker den firbente og sammen tusler vi mot casaen, to småkarer under en regntung mai himmel som skal møte mandagen som snart skal slingre avsted i sedvanlig halsbrekkende tempo, man gleder seg allerede til dagen er omme og den helbredende søvnen som skal komme til natten igjen…

Godspeed..

(Foto: A. Fillingsnes)


Man setter seg i bilen – været er av samme ustabile type som alltid på denne årstiden men det er på tide å dra. Det har blitt en stund siden sist man var der og nå kjenner man den kaller.

Graven er ens sted for ettertanke og minner et sted man kan kjenne smerten rive – raseriet syde og stedet hvor man reiser tilbake i tid. Man har rast, bannet og grått der. Ropt ut urettferdigheten mot himmelen, ropt ut “snakk til meg”. Og bare stått på kne i stille sorg.

Man er fremme – stillheten er det første som griper en, det er som småfuglene som holder hoff i buskene et øyeblikk bøyer nakken og følger en inn i stillheten. Solen lager sprekker i skylaget og en og annen solstråle treffer forskjellige gravsteiner, et litt merkelig bilde. Det er som om vår herre lar lyset skinne ned på noen utvalgte denne ettermiddagen. En spasertur man aldri venner seg til følger og så er man der. Blir bare stående – kjenner på avmakten og sorgen komme tilbake. Minnene raser gjennom sinnet – bilder flimrer over netthinnen som en filmavis fra gamle dager. Mens man står der fyker man gjennom et helt liv – helt frem til den siste dagen, de siste tonene idet vi bar kisten ut og den siste ferden mot der man nå står.

Det er smertefullt, men tilslutt får man kontrollen over sjelslivet igjen og blir rykket tilbake til fuglesangen og vinden igjen. Man steller litt rundt stedet og finner den samme merkelige roen idet man fjerner blomster som er visnet og ugress som er kommet opp – et fredfullt rituale. Tilslutt setter man seg bare ned og lytter etter stemmene i vinden, som barn ble man fortalt at stemmene til de gravlagte kunne høres i vinden på kirkegården – banalt men det er godt å sitte der og høre vinden komme over åsen mens man etterhvert lar tankene fly og roen senker seg i sjelen..

Så er tiden inne for å dra – et klapp på steinen og et stille “so long broder, vi ses ved den store jukeboksen der oppe”.

Så er man hjemme igjen, fanget i den deja vu’en man forlot for noen timer siden, nullstilt og klar for å bearbeide videre. Det blekner og lysner men det er godt å til tider kjenne seg hudløs og naken, det er bare stå oppreist gjennom det for man vet at man kommer styrket ut av det….

Harry & Carmen

Mine to firbente, husets voktere og kattehatere av rang. Milde, snille og fulle av liv er de min hjertemedisin.

The Raven

Jeg bare liker diktene til denne mannen..

The Raven - Edgar Allan Poe

Once upon a midnight dreary, while I pondered weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore,
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
`'Tis some visitor,' I muttered, `tapping at my chamber door -
Only this, and nothing more.'

Ah, distinctly I remember it was in the bleak December,
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow; - vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow - sorrow for the lost Lenore -
For the rare and radiant maiden whom the angels named Lenore -
Nameless here for evermore.

And the silken sad uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me - filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating
`'Tis some visitor entreating entrance at my chamber door -
Some late visitor entreating entrance at my chamber door; -
This it is, and nothing more,'

Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
`Sir,' said I, `or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you' - here I opened wide the door; -
Darkness there, and nothing more.

Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before
But the silence was unbroken, and the darkness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, `Lenore!'
This I whispered, and an echo murmured back the word, `Lenore!'
Merely this and nothing more.

Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
`Surely,' said I, `surely that is something at my window lattice;
Let me see then, what thereat is, and this mystery explore -
Let my heart be still a moment and this mystery explore; -
'Tis the wind and nothing more!'

Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately raven of the saintly days of yore.
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door -
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door -
Perched, and sat, and nothing more.

Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
`Though thy crest be shorn and shaven, thou,' I said, `art sure no craven.
Ghastly grim and ancient raven wandering from the nightly shore -
Tell me what thy lordly name is on the Night's Plutonian shore!'
Quoth the raven, `Nevermore.'

Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning - little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blessed with seeing bird above his chamber door -
Bird or beast above the sculptured bust above his chamber door,
With such name as `Nevermore.'

But the raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only,
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing further then he uttered - not a feather then he fluttered -
Till I scarcely more than muttered `Other friends have flown before -
On the morrow he will leave me, as my hopes have flown before.'
Then the bird said, `Nevermore.'

Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
`Doubtless,' said I, `what it utters is its only stock and store,
Caught from some unhappy master whom unmerciful disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore -
Till the dirges of his hope that melancholy burden bore
Of "Never-nevermore."'

But the raven still beguiling all my sad soul into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore -
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt, and ominous bird of yore
Meant in croaking `Nevermore.'

This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom's core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion's velvet lining that the lamp-light gloated o'er,
But whose velvet violet lining with the lamp-light gloating o'er,
She shall press, ah, nevermore!

Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
`Wretch,' I cried, `thy God hath lent thee - by these angels he has sent thee
Respite - respite and nepenthe from thy memories of Lenore!
Quaff, oh quaff this kind nepenthe, and forget this lost Lenore!'
Quoth the raven, `Nevermore.'

`Prophet!' said I, `thing of evil! - prophet still, if bird or devil! -
Whether tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted -
On this home by horror haunted - tell me truly, I implore -
Is there - is there balm in Gilead? - tell me - tell me, I implore!'
Quoth the raven, `Nevermore.'

`Prophet!' said I, `thing of evil! - prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us - by that God we both adore -
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels named Lenore -
Clasp a rare and radiant maiden, whom the angels named Lenore?'
Quoth the raven, `Nevermore.'

`Be that word our sign of parting, bird or fiend!' I shrieked upstarting -
`Get thee back into the tempest and the Night's Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken! - quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!'
Quoth the raven, `Nevermore.'

And the raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon's that is dreaming,
And the lamp-light o'er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted - nevermore!

Træna

Sommer på helgelands vakreste øy.

Alone

Med diagnosen bp type II ble dette mitt

All time favorit poem..


From childhood's hour I have not been
As others were; I have not seen
As others saw; I could not bring
My passions from a common spring.

From the same source I have not taken
My sorrow; I could not awaken
My heart to joy at the same tone;
And all I loved, I loved alone.

Then- in my childhood, in the dawn
Of a most stormy life- was drawn
From every depth of good and ill
The mystery which binds me still:

From the torrent, or the fountain,
From the red cliff of the mountain,
From the sun that round me rolled
In its autumn tint of gold.

From the lightning in the sky
As it passed me flying by,
From the thunder and the storm,
And the cloud that took the form
(When the rest of Heaven was blue)
Of a demon in my view.

Edgar Allan Poe

Mere høst

Søndagstur til de dype skoger, holmer og skjær i velfjord.

Høsten

På en vandringstur rundt Torghatten ble disse bildene festet til film. En glassklar dag og perfekt for å tusle rundt i fjæra og la motivene komme til seg.

Med kamera på slep!

Vi foran og bak kameraet.