Emmelin Hennie

20 August 2011 Fruen ble blekere og blekere, etterhvert var fargen litt som skummet melk og man skjønte etterhvert at noe var i gjære. Klær og annet man trengte var pakket dvs, fruen hadde pakket det hun trengte. I ens enfoldighet hadde man utsatt dette og man rasket med noe man trodde man kunne trenge. Taxi ble bestilt og det bar avgårde til fødestuen - der ble vi mottatt av blide damer som tak hånd om fruen, selv ble man sittende litt og tenkte på det som skulle skje. Man hadde i stresset tatt på en ullgenser noe man ble grundig straffet for. Svetten rant og man ble selv nokså blek. Undersøkeler fulgte da jordmor kom brasende inn dørene, og etterhvert ble det bestemt at vi skulle ut å fly. Mere svette fulgte da man er særdeles lite glad i å fly og nå skulle man avgårde i ambulanseflyet. En fuglekasse væpnet med to propeller ventet på oss og avgårde bar det nok en gang. Flyturen husker man lite av, men minnet om stemmen i cockpiten som sa PULL UP, PULL UP, CRASH WARNING sitter brent fast. Og sykepleieren som må ha sett panikken ens øyne sa "bare rolig, det er automatikken som snakker" og pulsen sank til noe under to hundre.. Ny Ambulanse ventet og snart var vi fremme ved sykehuset, selv var man da forbausende rolig - ny jordmor dukket opp - flere undersøkelser fulgte og alarmen ble avblåst, det ville ta litt tid og vi flyttet inn på sykehuset. Man fikk da se va man hadde pakket og måtte hoderystende innse at her hadde man ikke vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Venting fulgte og i flere dager trådde man rundt i sykehusets korridorer mens stadige registreringer flimret forbi. Man gikk trapper med fruen og spaserte rundt i Sandnessjøen mens man ventet. Som man før har nevnt så bar pakkingen preg av bevistløshet og man shoppet også litt klær på disse turene. 24. August Man er bare lei av sykehusets korridorer, maten vil man ikke snakke om - men ting begynner å skje. Fruen er tydeligvis også lei riene begynner å komme og atter en gang stiger pulsen. Det fyker forbi jordmødre, gynekologer, sykepleiere og leger - tilslutt går vannet og man innser at nå skjer det. Man skal bli pappa.. Kameraet er med og det blir et og annet morderisk blikk da man tar bilder av fruen som ikke liker dette noe særlig - men man er imponert over henne, man kan ikke i sin villeste fantasi forestille seg smerten og hva kroppen hennes går igjennom. Lystgass blir rekvirert og man må selvsagt også prøve dette - belønningen er et blikk som kunne drepe fra jordmødrene og et svimmelhetsanfall som nesten sendte en i gulvet. Fruen er godt i gang, man holder i hånden hennes, stryker over pannen, deler ut klemmer, glemmer å puste selv og prøver så godt man kan å oppmuntre henne der hun ligger og gir liv til barnet. Så klokken 18.05 kommer hun med navlestrengen rundt halsen og er mørk lilla i fargen - det klippes navlestreng og avgårde bærer det. I kaoset av følelser og ikke så rent lite blank i øynene slites man litt mellom to ting. Følge etter jordmoren som løp ut med ungen eller bli hos fruen? Man velger det første og løper etter, man finner dem på naborommet og pulsen synker - "dette går bra" sier jordmor før hun nok en gang løper avgårde til rommet der kuvøsen står. Man henger på og ser at hun legges i kuvøsen og får øyeblikkelig tilbake fargen. Man er lykkelig, og når fruen ankommer i rommet er det komplett, hun blir lagt til mammas bryst - hjertet svulmer over av stolthet, og forelskelse i mor og barn.

Emmelin Hennie er født, 3445 g og 52 cm. Navnet kom tidlig til oss, det måtte bli noe på bokstaven E, etter onkel Endre som ikke lengre er blant oss og Hennie er ens mors mellomnavn.