Og takk for at du spurte...

En historie om å ta vare på hverandre.

Plutselig sto vennen der, man hadde ikke sett denne på en stund og spurte har du det bra? Helt topp svarte vennen, og samtalen gled over i hverdagslige trivialiteter, vær, vind og sommerferie prat.

Våre veier skiltes med ett ”vi ses” snart, og man vandret videre i solskinnet, som vanlig slepende på den firbente. Vel hjemme og man puslet med sitt i casaen og samtalen var for lengst glemt. Det led mot kvelden da mobilen ga fra seg et klemt om at en tekstmelding hadde tikket inn, fra selvsamme venn man hadde løpt på tidligere på dagen.

“Er du hjemme? Kan jeg stikke innom?” Man hevet et øyenbryn, men sendte en invitt tilbake om at kaffe og avec sto klart, det var bare å komme innom. Vennen ankom noe senere, og man serverte blidt kaffe og en liten cognac for gammelt vennskaps skyld, men man kunne se og høre at et eller annet plaget vennen denne kvelden.

Jeg har det ikke bra sier vennen, vil du lytte til meg? Klart det sier man, vreng sjelen om du vil jeg skal lytte til den lyse morgen om det trenges – tårene kommer hos vennen – man sier ingenting bare venter til vennen samler seg og starter på sin historie… Det er historie om slitet med å være aleneforelder, vond økonomi, svik, leger som ikke følger opp og en evig venting på å komme inn i psykiatrien. En historie om redsel og om skamfølelse. Det øses ut i sinne og hvisking om hverandre – perioder med stillhet, smerte og lite håp.

Vennen snakker om redselen for fordommene denne skal møte, redselen for å miste barna, redsel for økonomien, selv sier man ingenting. Man er en svamp som suger til seg dennes livssmerte – bare lytter -trøster og nikker til tider. Begeret er overfullt og det renner over av bitterhetetens dråper.. Tiden bare kommer og går mens enetalen fortsetter – bare avbrutt av en og annen kaffesup og en samlende stillhet.

Det er da det kommer et øyeblikk av purt gull, den firbente som etterhvert har blitt litt av en ekspert på ulike sinnstemninger etter å ha bodd i casa kokkeslask i to år. Den firbente kommer tassende inn fra plassen sin med kurs for sofaen – hopper opp i sofaen – titter på vennen med sine kloke brune øyne og legger seg med hodet i fanget til vennen. Den vet at pelskos er hjerte/smertemedisin på sitt allerbeste og kveldens første bleke smil farer kjapt over vennens ansikt.

Man deler av sin egen lille livserfaring og sin ferd mellom leger, sykehus og tilslutt den livsgivende hjelpen man måtte ha den gangen da verden ramlet i hodet på en og verden syntes umulig å leve i. Man snakker om fordommene man møtte og måten man har bekjempet noen av dem. Et løfte om å behjelpe vennen i den kampen blir avlagt i samme stund. Man snakker om sin egen skamfølelse, skammen over å ikke være herre over sitt eget liv og skammen som alle fordommene man møtte fremkalte. Man snakker om sin virtuelle verktøykasse der man etterhvert har lagret teknikker, bilder og tankerekker man kaller frem når det av og til røyner på. Deler av ens erfaringer med å sitte i terapi og måtte granske seg selv helt inn i de dypeste avgrunner av sjelen, og man snakker om håpet og lyset man etterhvert så og kom seg i gjenge igjen.

Enda et blekt smil fra vennen som ennå klør en fornøyd firbent bak øret, det har lettet litt for vennen og denne øyner håpet og lyset man har snakket om. Tør å stå i det sier man, ikke vær redd smerten og redselen, de kan være lammende og langvarige men det gir seg etterhvert, ta tiden til hjelp og bruk den delen av nettverket du stoler på og som kan backe deg opp når du trenger det. De er der selv om det ikke føles slik i alle stunder, tør å snakke om det slik du kom til en denne kvelden.

Samtalen fortsetter til grålysningen melder sin ankomst – to venner som deler, gir og tar i mot. Kaffekannen er tom og cogncacglassene løftes i en stille skål idet det siste stearinlyset dør hen og vennen reiser seg og skal vandre hjemover igjen. Man får en klem ute i entreen og i klemmen hviskes ordene man aldri vil glemme.

Og takk for at du spurte…