Godspeed..

(Foto: A. Fillingsnes)


Man setter seg i bilen – været er av samme ustabile type som alltid på denne årstiden men det er på tide å dra. Det har blitt en stund siden sist man var der og nå kjenner man den kaller.

Graven er ens sted for ettertanke og minner et sted man kan kjenne smerten rive – raseriet syde og stedet hvor man reiser tilbake i tid. Man har rast, bannet og grått der. Ropt ut urettferdigheten mot himmelen, ropt ut “snakk til meg”. Og bare stått på kne i stille sorg.

Man er fremme – stillheten er det første som griper en, det er som småfuglene som holder hoff i buskene et øyeblikk bøyer nakken og følger en inn i stillheten. Solen lager sprekker i skylaget og en og annen solstråle treffer forskjellige gravsteiner, et litt merkelig bilde. Det er som om vår herre lar lyset skinne ned på noen utvalgte denne ettermiddagen. En spasertur man aldri venner seg til følger og så er man der. Blir bare stående – kjenner på avmakten og sorgen komme tilbake. Minnene raser gjennom sinnet – bilder flimrer over netthinnen som en filmavis fra gamle dager. Mens man står der fyker man gjennom et helt liv – helt frem til den siste dagen, de siste tonene idet vi bar kisten ut og den siste ferden mot der man nå står.

Det er smertefullt, men tilslutt får man kontrollen over sjelslivet igjen og blir rykket tilbake til fuglesangen og vinden igjen. Man steller litt rundt stedet og finner den samme merkelige roen idet man fjerner blomster som er visnet og ugress som er kommet opp – et fredfullt rituale. Tilslutt setter man seg bare ned og lytter etter stemmene i vinden, som barn ble man fortalt at stemmene til de gravlagte kunne høres i vinden på kirkegården – banalt men det er godt å sitte der og høre vinden komme over åsen mens man etterhvert lar tankene fly og roen senker seg i sjelen..

Så er tiden inne for å dra – et klapp på steinen og et stille “so long broder, vi ses ved den store jukeboksen der oppe”.

Så er man hjemme igjen, fanget i den deja vu’en man forlot for noen timer siden, nullstilt og klar for å bearbeide videre. Det blekner og lysner men det er godt å til tider kjenne seg hudløs og naken, det er bare stå oppreist gjennom det for man vet at man kommer styrket ut av det….