Insomnia

-Når man legger seg er søvnen overveldende og man gleder seg til noen timer vekke fra virkeligheten – denne livgivende søvnen som vi alle er så avhengige av og som tar oss med til et sted der det for det meste er ro men man vet at ved daggry kommer det virkelige livet tilbake.

Søvnen uteblir – man leser til øynene svir og man gjesper langtrukkent men ingen søvn kommer, man er fanget i virkeligheten. Et ondt øye bort på vekkerklokka som langsomt tikker mot daggry og i sitt stille sinn forbanner man “the sandman” som har sviktet en denne natten.
Man misunner den firbente som har forlatt denne verdenen og jager katter og sjekker opp tisper i drømmelandet – man tror ihvertfall at det er denne gjør der det kommer tynne klynk og pip fra fra fotenden av sengen der denne riktig breier seg og gnir inn at man selv er søvnløs..

Tilslutt gir man opp og ruller småbannende ut av senga – hodet spinner av tanker og man bare vet at denne natten blir en lang ferd mot dagen som ubønnhørlig nærmer seg. Kaffe blir kokt – man heller denne på en termos, kler på seg og går ned mot svabergene nedenfor sin casa.
Der setter man seg småhutrende under en regntung himmel og lar tankene fly avgårde.

Man kjenner på hele seg – man lar sorgen man bærer i seg komme frem, en person man savner kommer tilbake og man lar seg overmanne av denne nærheten man til tider føler på. Man kjenner på sin redsel – denne lammende skrekken man av og til rammes av. Den er blitt en følgesvenn man ikke setter spesielt pris på men man har lært å takle den og vet at den ikke er farlig – vond og vanskelig er den men det er samtidig litt godt å kjenne den. Merkelig tenker du sikkert, men den vekker og skjerper sanser og man flykter ikke lengre i den grad man gjorde før man fant ordene og menneskene som satte ting i perspektiv..

Man kjenner et øyeblikk på nedstemthetens klamme hånd rive i sjelen men jager denne vekk igjen. Ingen bruk for denne – natten er stille og man lider ingen nød. Man vet at søvnen kommer før eller senere – man har sittet på dette svaberget en og annen natten før og man føler seg trygg der. Småhutrende finner man trøst i at det finnes verre skjebner en ens egen, selv er man takknemmelig for at man fikk sjansen på nytt noen år tilbake og sender vennlige tanker til alle som har hjulpet og ennå hjelper..

Tankerekkene blir brutt av en fuktig snute mot armen – det er den firbente som ankommer. Denne legger hodet i fanget til en og det er som den skjønner at dette ikke er tiden for spas og moro og sier at jeg er her for deg på samme måten som du alltid er der for meg. Takknemmelig klør man denne bak øret noe som sender denne til drømmelandet igjen og man misunner et øyeblikk denne krabatens fantastiske evne til bare å sovne som et lite barn der dagen legger det fra seg..

Generalen og kaffekoppen blir lett frem og man lar tankerekkene fly utover sjøen der de blir slukt av noen tåkedotter som tar de med på en reise ut i vinden med et løfte om å holde de vekke for en periode. Man vet at de kommer tilbake men det blir lengre mellom hver gang man sitter på berget sitt og ser inn i natten som langsomt blir til dag. Det er mye trøst bare i den tanken.

Tilslutt blir kulden for mye – man vekker den firbente og sammen tusler vi mot casaen, to småkarer under en regntung mai himmel som skal møte mandagen som snart skal slingre avsted i sedvanlig halsbrekkende tempo, man gleder seg allerede til dagen er omme og den helbredende søvnen som skal komme til natten igjen…