Og så var det ikke mere..

Det startet sommmeren 1986.

Man skulle ut i sin første sommerjobb, som kjøkkenassistent ved Müller hotellet på Heimdal utenfor Trondheim. Man ble kjørt ned av opphavet og skulle bo på hybel på et loslitt hybelhus som rommet ymse kasus fra skyggesiden av samfunnet. Ens onkel hadde ordnet med jobb og hybel og det var med en viss spenning man møtte opp på jobb første dagen.

Der var Kjell, Roard, Karsten, Ellen, Eirik, Arnt og mange flere man har glemt navnet på, men man ble satt i jobb og det gikk i biffsteking, baking, oppvask og skrubb og man prøvde å suge til seg all lærdom som ens kolleger øste av. Sommeren forsvant i en fei og man ble enda mere sikker på at det var kokk man skulle bli.

Kokkeskoler fulgte, Bodø, og Mosjøen var plassene man fikk banket lærdom inn i skallen på skolen og man lærte et og annet om det å bo på internat og hybellivets fristelser og feller. Mang en sen natt og en og annen dag med blodskutte øyne og en praktull bakrus der man satt på bakerste benk og strevde for ikke å sovne.

Millitæret var neste stasjon, og man ble plassert i byssa på en MTB og slingret rundt kysten i Nord Norge i 30 knop mens man balanserte kasseroller og tallerkener i sjøgang og stille. Her ble man kurert for sin sjøsyke en gang for alle, matosen, dieselstanken fra maskinrommet, og varmen fra byssa slo en i svime et par ganger men tilslutt ble det knapt hevet et øyenbryn når sjøen gikk grov og skipssjefen lekte cowboy blant holmer og skjær. En gang stengte man byssa og nektet plent å kokkelere mere før vi kom i land. Vestfjordens luner overrasket oss og det endte med at komfyren slet seg løs fra veggfestene og drev rodeo inne i byssa. Etter å ha fått den stemplet fast ble det ikke mere mat før vi fortøyde i Bodø by.

Man har vært innom mangt et sted på ferden, Torghatten feriesenter, Galeasen hotell, Torghatten Hotell var de neste stoppestedene før det bar til Svolvær for mere skolegang hybelliv og blodskutte øyne.

Vel hjemme etter skoleåret bar det tilbake til Torghatten Hotell der man startet som servitør og etterhvert ble restaurantsjef før man bestemte seg for å ta kokkefagbrev og vende tilbake til grytene igjen. Man er forøvrig kjøkkensjefen evig takkskyldig for at man fikk sjansen til å vende tilbake til grytene. Mang en kule varmt gikk det mellom veggene men man fikk sitt fagbrev tilslutt etter å ha svettet seg gjennom en dag på et skolekjøkken med strenge sensorer hengende over seg.

Tilslutt gikk ferden tilbake til Trondheim, Coffein, Dickens, Choice Hotel og tilslutt Bryggen gastronomi hvor man fikk anledning til å jobbe med utrolig dyktige folk og lærte fantastisk mye på de årene man svettet og bannet over grytene i a'la carte helvete - underbetalte var vi, men morro hadde vi det til gangs. Så moro at det nesten gikk på helsa løs men et sånt liv måtte ta slutt og man vendte nesa hjemover til Brønnøybyen igjen.

Man startet ved Sjøstua restaurant et prosjekt som desverre gikk konkurs og man endte opp i cooperativen. Nærmere bestemt Havnecafèen der man solgte kaffe og alskens kaker en stund før det bar videre til Iss Catering og jobb som kantineleder ved Brønnøysundregistrene. En utfordrende men tidvis stressende jobb, men med flotte kolleger og et arbeidsmilj man knapt kan huske.

Men slitasjen har for lenge siden meldt seg, rygg og knær har blitt skranglete og man har en diagnose som også spiller inn i livet. Man har lenge tenkt tanken på å finne noe annet - drøftet med seg selv men det ble med tankerekkene. Hold på så lenge det er moro tenkte man og moro har det vært nesten hele veien. Man er en kreativ sjel og har elsket å sveve over grytene i ulike kjøkken.

Men så kom tankene igjen, og denne gangen ble de dypere og tankerekkene lengre. Hvor ble det av smilet og roen når det kokte på kjøkkenet? Hvor ble det av leken? Og hvor ble det av evnen til å være kreativ som før og hvor ble det av motivasjonen og kraften til å stå på?

Man vet ikke, men svaret ligger i 24 år i bransjen, tusenvis av retter servert og laget til. Utallige drinker er servert og ikke så rent få er blitt kastet ut av puber og nattklubber man har vært og jobbet i. I rom man har rengjort og frokostbufèer man har stått opp til.

Man visste innerst inne at ens dager i gamet var talte, og for noen dager siden leverte man sin oppsigelse. Egentlig med lettet hjerte og sjelefred og det er med mange gode minner man ser tilbake på årene som har gått siden det hele startet sommeren i 1986.

Hva man skal finne på nå vites ikke i skrivende stund men en ting er sikkert. Det er slutt på å sveve over grytene og det er med en viss stolthet man forlater et yrke man mestrer godt. Men det blåser nye vinder og bare den vinden vet hvor man havner.

Også var det ikke mere i dette kapittelet, men nå startes et nytt et..