Om flatpakkenes iboende faenskap...

Vi skal kjøpe garderobeskap sier fruen, vi trenger et skap for å legge tøyet ditt i. Javel sier man, og tanken går til hva som venter etter at shoppingturen til den lokale Jysk butikken..

Når man vender tilbake til sin bopel er det bare å lesse av bilen, opp trappen med flatpakkene og man ber en stille bønn om at dette må gå greit. Fruen vil lufte hundene og overlater en til seg selv, dvs hannhunden blir igjen for å vente på tur..

Bevæpnet med drill, elektrisk skruejern, og andre remedier er man klar for å sette i gang. Første punkt er å få åpnet eskene, man skulle tro at de inneholdt statshemmeligheter slik de er limt igjen og det første lille raserianfallet er et faktum før man er kommet ordentlig i gang. Men tilslutt får man åpnet eskene og starter med å sortere de ulike delene og studerer klok av skade bruksanvisningen..

Skruer, spiker og alskens merkelige duppeditter finner man i en plastpose som selvfølgelig revner når man skal åpne den. Dempede eder mens man ligger på alle fire og leter etter de ulike tingestene får ens kloke hannhund til skjønne tegningen og denne skygger banen ut på kjøkkenet der den vet den går klar av eventuelle flygende gjenstander.. Så er det duppeditt nr 29743 som skal inn plate g og f og før man går videre tar man seg en beroligende øl og setter på litt musikk. Slik at naboene ikke skal høre noe om man skulle finne på å plages litt slik man har en tendens til når det kommer til stykket..

Man monterer, studerer bruksanvisning som forøvrig er på dansk og man er i slett humør der man må demontere etter å ha skrudd en dings inn i feil hull. Etterhvert kommer fruen hjem og gjerne vil hjelpe til, da er man kommet langt nedi tredje ølen og man er svett og forbannet da man oppdager at man ikke kan bruke skrutrekker eller drillen på de medfølgende skruer. Det medfølger et skaberakk av et verktøy mere beregnet på å skape hjerteinfarkt hos en stakkars faen, totalt ubrukelig.. Og man fantaserer om ulike torturmetoder for kronidioten som har funnet på å lage egne skruer og eget verktøy!

Fruen berger en fra et aproplektisk anfall da denne kommer med andre skruer som sporenstreks blir tatt i bruk slik at man skru skapet skikkelig sammen og ting flyter sånn noenlunde en stund. Når dørene skal monteres holder det på å ende i skilsmisse, det går en kule varmt før man oppdager at man har tatt feil skruer igjen og man beskjemmet må innrømme sitt nederlag.. Tilslutt står står klenodiet ferdig i all sin prakt og det bæres inn på soverommet der skal tilbringe sin tjenestetid.

Og når man har lagt inn sitt tøy og ryddet vekk verktøy og tomgods er hvilepulsen atter tilbake. Og når man så får et suss av fruen som sier at man er flink så er alt glemt.

Men man håper å styre unna turen til Ikea som fruen drømmer om, det er nemlig ikke noe i verdenen som kan få en mere ustabil enn flatpakker..

Tyskerhåjen..

Jeg vandret rundt i krigsminnemerkene på Ylvingen. Historien satt i veggene og det var med et og annet gys nedover ryggen jeg gikk inn i korridorene. For meg er historien diffus og derfor er bildene gjort litt diffuse.




På vei ned



Jeg tenkte meg litt om før jeg gikk videre..



Nazi stål..



Anno 1943



Ammunisjonskammer!?!




Samme rom som ovenfor




Skyggelek..









Corridors of power.



På vei ut.

Turen gikk til Ylvingen.

Lørdag ble tilbragt på Ylvingen, heldig med vær og vind var vi og noen bilder ble det også..




Harry & Carmen fant en "ball"..




Mot østsiden



Rakved i fjæra



Fant litt fauna



Mot vest



Stille vann



Historie..




Carmen



Klar, ferdig...



To brødre



Hundepasseren

Og så var det ikke mere..

Det startet sommmeren 1986.

Man skulle ut i sin første sommerjobb, som kjøkkenassistent ved Müller hotellet på Heimdal utenfor Trondheim. Man ble kjørt ned av opphavet og skulle bo på hybel på et loslitt hybelhus som rommet ymse kasus fra skyggesiden av samfunnet. Ens onkel hadde ordnet med jobb og hybel og det var med en viss spenning man møtte opp på jobb første dagen.

Der var Kjell, Roard, Karsten, Ellen, Eirik, Arnt og mange flere man har glemt navnet på, men man ble satt i jobb og det gikk i biffsteking, baking, oppvask og skrubb og man prøvde å suge til seg all lærdom som ens kolleger øste av. Sommeren forsvant i en fei og man ble enda mere sikker på at det var kokk man skulle bli.

Kokkeskoler fulgte, Bodø, og Mosjøen var plassene man fikk banket lærdom inn i skallen på skolen og man lærte et og annet om det å bo på internat og hybellivets fristelser og feller. Mang en sen natt og en og annen dag med blodskutte øyne og en praktull bakrus der man satt på bakerste benk og strevde for ikke å sovne.

Millitæret var neste stasjon, og man ble plassert i byssa på en MTB og slingret rundt kysten i Nord Norge i 30 knop mens man balanserte kasseroller og tallerkener i sjøgang og stille. Her ble man kurert for sin sjøsyke en gang for alle, matosen, dieselstanken fra maskinrommet, og varmen fra byssa slo en i svime et par ganger men tilslutt ble det knapt hevet et øyenbryn når sjøen gikk grov og skipssjefen lekte cowboy blant holmer og skjær. En gang stengte man byssa og nektet plent å kokkelere mere før vi kom i land. Vestfjordens luner overrasket oss og det endte med at komfyren slet seg løs fra veggfestene og drev rodeo inne i byssa. Etter å ha fått den stemplet fast ble det ikke mere mat før vi fortøyde i Bodø by.

Man har vært innom mangt et sted på ferden, Torghatten feriesenter, Galeasen hotell, Torghatten Hotell var de neste stoppestedene før det bar til Svolvær for mere skolegang hybelliv og blodskutte øyne.

Vel hjemme etter skoleåret bar det tilbake til Torghatten Hotell der man startet som servitør og etterhvert ble restaurantsjef før man bestemte seg for å ta kokkefagbrev og vende tilbake til grytene igjen. Man er forøvrig kjøkkensjefen evig takkskyldig for at man fikk sjansen til å vende tilbake til grytene. Mang en kule varmt gikk det mellom veggene men man fikk sitt fagbrev tilslutt etter å ha svettet seg gjennom en dag på et skolekjøkken med strenge sensorer hengende over seg.

Tilslutt gikk ferden tilbake til Trondheim, Coffein, Dickens, Choice Hotel og tilslutt Bryggen gastronomi hvor man fikk anledning til å jobbe med utrolig dyktige folk og lærte fantastisk mye på de årene man svettet og bannet over grytene i a'la carte helvete - underbetalte var vi, men morro hadde vi det til gangs. Så moro at det nesten gikk på helsa løs men et sånt liv måtte ta slutt og man vendte nesa hjemover til Brønnøybyen igjen.

Man startet ved Sjøstua restaurant et prosjekt som desverre gikk konkurs og man endte opp i cooperativen. Nærmere bestemt Havnecafèen der man solgte kaffe og alskens kaker en stund før det bar videre til Iss Catering og jobb som kantineleder ved Brønnøysundregistrene. En utfordrende men tidvis stressende jobb, men med flotte kolleger og et arbeidsmilj man knapt kan huske.

Men slitasjen har for lenge siden meldt seg, rygg og knær har blitt skranglete og man har en diagnose som også spiller inn i livet. Man har lenge tenkt tanken på å finne noe annet - drøftet med seg selv men det ble med tankerekkene. Hold på så lenge det er moro tenkte man og moro har det vært nesten hele veien. Man er en kreativ sjel og har elsket å sveve over grytene i ulike kjøkken.

Men så kom tankene igjen, og denne gangen ble de dypere og tankerekkene lengre. Hvor ble det av smilet og roen når det kokte på kjøkkenet? Hvor ble det av leken? Og hvor ble det av evnen til å være kreativ som før og hvor ble det av motivasjonen og kraften til å stå på?

Man vet ikke, men svaret ligger i 24 år i bransjen, tusenvis av retter servert og laget til. Utallige drinker er servert og ikke så rent få er blitt kastet ut av puber og nattklubber man har vært og jobbet i. I rom man har rengjort og frokostbufèer man har stått opp til.

Man visste innerst inne at ens dager i gamet var talte, og for noen dager siden leverte man sin oppsigelse. Egentlig med lettet hjerte og sjelefred og det er med mange gode minner man ser tilbake på årene som har gått siden det hele startet sommeren i 1986.

Hva man skal finne på nå vites ikke i skrivende stund men en ting er sikkert. Det er slutt på å sveve over grytene og det er med en viss stolthet man forlater et yrke man mestrer godt. Men det blåser nye vinder og bare den vinden vet hvor man havner.

Også var det ikke mere i dette kapittelet, men nå startes et nytt et..

Snooze..

Man klapper til vekkerklokken hver morgen kl.06.00. En time før man skal stille i uniform opplagt og klar for dagens dont. Idet man blir røsket ut av drømmelandet av bruduljen på nattbordet som så brutalt blåser revelje trykker man på snoozeknappen, og man har ni nye minutter under dyna før man hutrende raver ut på badet og er bannende i gang med dagen når man ser seg selv i speilet og undrer seg fælt på hvorfor man i det hele tatt har stått opp.

En slik morgen kom man til å dagdrømme om en livets snoozeknapp. Mange av oss fyker rundt i livet og for en tid tilbake kom det ett nytt ord inn i hverdagen, tidsklemma.
En klemme mange stadig får fingrene inn i.

Men tenk hvor deilig det hadde vært når man stresser avgårde til barnehage og skal hente sine håpefulle før stengetid. Et trykk på livets snoozeknapp og vips en liten utsettelse og kanskje litt lavere blodtrykk?

Og når man sitter på et svaberg med sin kjæreste og titter på en solnedgang med et glass chablis i hånden og man bare ønsker at solen aldri gikk ned. Et trykk på livets snoozeknapp og man hadde igjen kjøpt seg noen dyrebare minutter der man sitter og kjenner på gleden ved å elske noen og det å bare være til.

Eller når man sitter det med regningsbunken og skal gjøre opp for sine handlinger den aktuelle måneden og man heller hadde mere lyst til kjøpe noe man trenger til sin hobby. Det formelig verker i kroppen etter en ny linse til kameraet eller man har kost seg med drømmeshopping på ebay og andre nettsteder hvor det bugner av tilbud. Et trykk på snoozeknappen og man hadde kjøpt seg en betalingutsettelse.

Og slik kunne man fortsatt å dagdrømme, men man blir brutalt revet av drømmen der man står og henger over vasken på badet mens man mismodig titter på et ansikt herjet av søvnen. Man har nemlig trykket på snoozeknappen inne på soverommet og der hyler det en beskjed om å komme seg på jobb.

I en perfekt verden kunne man hatt en slik knapp, den eksisterer ikke men det er lov å dagdrømme og det akter man å fortsette med. Det er ens egen vei ut av tidsklemma.

Mere vår..

Lek i photoshop etter en tur i bakgården



Nok en macro, jeg liker rett og slett å pusle med slike.



Blikket falt på dette løvet fra fjorårets sommer.

Long road to ruin...

Et verbalt ballespark til veimyndighetene, det være seg i stat eller kommune.

Hvor mange hundre milloner dere hvert år tar inn i ulike avgifter fra oss som bruker bil mer eller mindre daglig vites ikke. Men veistandarden og vedlikholdet i dette verdens rikeste land tenderer til det latterlige. Vi blir sammenlignet med Albania!??! Dvs bare Albania er verre enn oss når det kommer til veistandard. Noe å være stolt av? Neh..

Fra ulike automobilforbund ropes det varsko om en foreldet bilpark som også tenderer til det farlige for enkelte. Hvorfor? Avgifter og ikke gud og hvermansen spanderer hundretusener på bil når nåtidens bilelektronikk knapt nok tåler en bump i veien!

Det humper og går bokstavelig talt, og mennesker mister liv pga av at de som styrer moder Norge har total vegring mot å bevilge midler til veiene våre. Man har selv holdt på å forulykke pga diverse forsømmelser i vedlikeholdet. Og man kjenner det koker intenst når livet settes på spill langs veiene i dette landet.

Og en ting man finner merkelig er disse pussige brøytebudsjettene som lokale regnenisser så fiffig snekrer sammen! Eller for å formulere det helt riktig, som de ikke snekrer sammen.. Men det merkelig er at det hver eneste vinter kommer snø som igjen på et magisk vis blir til hålkeføre!! Og den kommer som en bombe hvert eneste år, altså vinteren! Men brøytebudsjetter? Nei, de finnes knapt. Og hvem får regningen? Joda, bilister som gjør sitt ytterste for å holde seg på veier som knapt blir brøytet og strødd noe som igjen fører til en avgift i form av økte priser på forsikringer.

Det er nesten så det er litt ille at krigen mot Hitler og hans kumpaner ikke fikk fortsette til de hadde fått bygd ferdig alle veiene de hadde planlagt for dette landet. Nå gikk det ikke slik, og det er jo egentlig en lettelse. Men sett i lys av hva vi har å vedlikeholde i dag hadde vi hatt et litt annet utgangspunkt enn de traktorstiene vi ferdes etter i dag.

Tidvis lynende forbannet og smått generaliserende? Jepp, men hvor mange liv skal myndighetene ha på samvittigheten før de innser at noe må gjøres?

I have a dream sa Martin Luther King, det har man selv også og en gedigen verkstedregning som veistandarden må ta deler av skylden for.