Om futt i kanonen og tanker hos en blivende pappa..

Hun hadde skrantet en stund, man snakker om madammen her. Svimmel, blek, kvalm og alt i alt en generelt elendig almenntilstand. Selv tøyset man rundt i sin manneboble, og trodde at det gikk nok over sånn når julestresset hadde lagt seg.

Men en ettermiddag kom man hjem etter nok en arbeidsdag, gikk rett på badet og der lå den. En umiskjennelig gjenstand - graviditetstesten. Man visste fra før at om det var to streker så var den posisitiv, her var det to knallblå streker. Man gikk rett i ammetåka.. Eller ihvertfall noe som lignet, man traff nemlig ikke døra på vei ut av badet, istedet gikk man rett i dørkarmen så flisene føk omtrent.

Oppe i stua ventet madammen, blek men fattet. Selv sa man ingenting, tankene raste rundt i hodet, livet passerte i revy, her kunne man spedd på med alle slags floskler. Men man satte seg ned og madammen sa, "jeg tok en test i dag". "Jeg vet" sier man også kommer smilet. JEG SKAL BLI PAPPA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Madammen smiler gjennom kvalmen, "er du glad" spør hun. Man sier man er meget lykkelig og sitt stille sinn sier man en liten bønn om at det går bra denne gangen. Etter at bønnen er avlevert til de makter man ikke tror på, men alikevel henvendte seg begynner tankene..

Bleieskift, våkenetter, gulping, kolikk er ord som trykker seg frem. Man har venner som er fedre og deres malende beskrivelser av å ha en baby i huset er ikke alltid like vakre.. Barnevogn, klær, leker tenker man på, man får rett og slett litt panikk til å begynne med. Hva med de firbente?

Madammen beroliger en med sitt sedvanlige rolig og vennlige vesen, hun ser nok hva som skjer i ens hode. Hun har prøvd dette før og man senker etterhvert skuldrene og lar tankene synke inn. Siden man etterhvert har lært å tenke positivt på ting kommer gleden ganske fort tilbake og man synker tilbake i sofaen, lykkelig..

Så braker det løs, dette må ikke røpes, madammen er litt overtroisk når det kommer til dette med å dele slikt og man må legge bånd på seg for ikke å stikke hodet ut av vinduet og kringkaste det hele foran alle naboene. Man blir etterhvert ganske flink til å bløffe om madammens tilstand. Blodtrykket sier man når folk spør om hvorfor madammen ikke tar et glass vin i festlig lag. Blodtrykket sier man når noen spør hvorfor madammen er så blek.. Man dikter, og jobber som en gal for at ingen skal få vite noe som helst, og man har litt dårlig samvittighet ovenfor en del mennesker. Spesielt de småtroll madammen allerede har satt til verdenen har man slått mang en plate i den siste tiden og det føles ikke bra. Men i den gode saks tjeneste håper man på tilgivelse.

Spent var man da vi skulle på ultralyd første gangen, man hadde fått fri en time fra jobben og møtte opp hos jordmødrene like spent som seksåringen på juleaften. Litt redd var man - var det liv? Skrekken satt ennå litt i, og man måtte tvinge frem de positive tanker da jordmoren åpenbarte seg. Man kan ikke beskrive følelsen man fikk da fosteret dukket opp på skjermen, men en ting er sikkert. Gledestårene var ikke langt unna og klumpen i halsen var kollosal..

Siden den gang har magen vokst, og for ikke lenge siden sprakk boblen. Svigerfar luktet lunta og spurte rett ut og man måtte innrømme at der tydeligvis var futt i kanonen. Og nå er familien informert, klapp på skulder er mottatt og de hjerteligste gratulasjoner likeså. Nå er det veien videre, panikken er erstattet med stolthet og glede. Man stuller og steller med madammen og er av og til fryktelig streng når hun prøver å løfte ting. Men hun er flink, klager aldri og smilet er der og hun er uendelig vakker der hun tasser omkring med en stadig voksende kul på magen.

Som sagt man gleder seg veldig, man har allerede kjøpt større bil og man vil ikke bli forundret om man løper ut og kjøper en radiostyrt bil om ikke lenge. Man må jo legge seg i trening slik at man er klar til all leken som skal komme :-)

Og tilslutt, madammen var i ny ultralyd i går, bildene skal scannes og nytes i stort format. Man skal nemlig bli pappa for første gang i en alder av førtito!