tirsdag 18. desember 2012
Emmelin Hennie
20 August 2011 Fruen ble blekere og blekere, etterhvert var fargen litt som skummet melk og man skjønte etterhvert at noe var i gjære. Klær og annet man trengte var pakket dvs, fruen hadde pakket det hun trengte. I ens enfoldighet hadde man utsatt dette og man rasket med noe man trodde man kunne trenge.
Taxi ble bestilt og det bar avgårde til fødestuen - der ble vi mottatt av blide damer som tak hånd om fruen, selv ble man sittende litt og tenkte på det som skulle skje. Man hadde i stresset tatt på en ullgenser noe man ble grundig straffet for. Svetten rant og man ble selv nokså blek.
Undersøkeler fulgte da jordmor kom brasende inn dørene, og etterhvert ble det bestemt at vi skulle ut å fly. Mere svette fulgte da man er særdeles lite glad i å fly og nå skulle man avgårde i ambulanseflyet. En fuglekasse væpnet med to propeller ventet på oss og avgårde bar det nok en gang. Flyturen husker man lite av, men minnet om stemmen i cockpiten som sa PULL UP, PULL UP, CRASH WARNING sitter brent fast. Og sykepleieren som må ha sett panikken ens øyne sa "bare rolig, det er automatikken som snakker" og pulsen sank til noe under to hundre..
Ny Ambulanse ventet og snart var vi fremme ved sykehuset, selv var man da forbausende rolig - ny jordmor dukket opp - flere undersøkelser fulgte og alarmen ble avblåst, det ville ta litt tid og vi flyttet inn på sykehuset. Man fikk da se va man hadde pakket og måtte hoderystende innse at her hadde man ikke vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket.
Venting fulgte og i flere dager trådde man rundt i sykehusets korridorer mens stadige registreringer flimret forbi. Man gikk trapper med fruen og spaserte rundt i Sandnessjøen mens man ventet. Som man før har nevnt så bar pakkingen preg av bevistløshet og man shoppet også litt klær på disse turene.
24. August Man er bare lei av sykehusets korridorer, maten vil man ikke snakke om - men ting begynner å skje. Fruen er tydeligvis også lei riene begynner å komme og atter en gang stiger pulsen. Det fyker forbi jordmødre, gynekologer, sykepleiere og leger - tilslutt går vannet og man innser at nå skjer det. Man skal bli pappa..
Kameraet er med og det blir et og annet morderisk blikk da man tar bilder av fruen som ikke liker dette noe særlig - men man er imponert over henne, man kan ikke i sin villeste fantasi forestille seg smerten og hva kroppen hennes går igjennom. Lystgass blir rekvirert og man må selvsagt også prøve dette - belønningen er et blikk som kunne drepe fra jordmødrene og et svimmelhetsanfall som nesten sendte en i gulvet.
Fruen er godt i gang, man holder i hånden hennes, stryker over pannen, deler ut klemmer, glemmer å puste selv og prøver så godt man kan å oppmuntre henne der hun ligger og gir liv til barnet. Så klokken 18.05 kommer hun med navlestrengen rundt halsen og er mørk lilla i fargen - det klippes navlestreng og avgårde bærer det. I kaoset av følelser og ikke så rent lite blank i øynene slites man litt mellom to ting. Følge etter jordmoren som løp ut med ungen eller bli hos fruen? Man velger det første og løper etter, man finner dem på naborommet og pulsen synker - "dette går bra" sier jordmor før hun nok en gang løper avgårde til rommet der kuvøsen står. Man henger på og ser at hun legges i kuvøsen og får øyeblikkelig tilbake fargen. Man er lykkelig, og når fruen ankommer i rommet er det komplett, hun blir lagt til mammas bryst - hjertet svulmer over av stolthet, og forelskelse i mor og barn.
Emmelin Hennie er født, 3445 g og 52 cm. Navnet kom tidlig til oss, det måtte bli noe på bokstaven E, etter onkel Endre som ikke lengre er blant oss og Hennie er ens mors mellomnavn.
onsdag 25. april 2012
Et eldre skribleri jeg fant.. (Og det hele startet med en sang)
- Så lite skulle det til. En sang på radioen og du var tilbake i livet mitt igjen. Jeg trodde virkelig jeg hadde fått deg på avstand, men der var du igjen, overveldende i tankene.
Savnet traff meg med voldsom kraft og rev opp såret jeg selv skapte mange måneder tilbake. Jeg forbannet i mitt stille sinn radio dj’n men besinnet meg etterhvert og lot meg drive tilbake i tid..
Jeg savner øynene dine, fargen i dem. Det litt skye blikket ditt – savner gnisten av temperament i dem – gløden av lidenskapen og mildheten etterpå.
Jeg savner middagene – småpludrende over dagens trivialiteter, planene for kvelden og for endeløse frihelger sammen med de firbente. Jeg savner kveldene i sofaen – blikkene, hendene som søkte hverandre. Stundene foran tv’n – kommentarer og verbale ballespark til begivenhetene verden bød på. Jeg savner filmkveldene med bugnende godteriskåler – småkvalmen etter å ha dyttet sjokkis i trynet i flere timer.
Jeg savner duften av deg etter en sommerdag ute på holmene – duften av håret ditt i en lang klem.
Jeg savner kveldene med øl på bordet – felleskapet i musikken – latteren og flørten dette gav.
Jeg savner latteren din – trillende og hjertelig – hele ansiktet som smilte. Jeg savner den flørtende latteren og latteren underveis i lekeslåssing og latteren da hundene presterte et ufrivliig sirkusnummer.
Jeg savner nettene – sammenfiltret på vei inn i drømmelandet – de iskalde føttene dine som omtrent sendte meg spinnende ut på gulvet. Hånden din over brystkassen min – eller når du i søvne kom krypende og pustet varmt i nakken min – gåsehuden det gav meg. Jeg savner småertingen og samtalene, liggende på rygg der vi ble kjent og mang en hemmelighet kom for en dag – jeg savner morgenfjeset ditt – hovent av søvn men uendelig søtt. Og jeg savner å krype inntil deg etter å ha kommet hjem sent fra nattskiftet – sliten etter mange mil langs veiene i en småsliten drosje.
Jeg savner håndlaget ditt med hundene – vesnet ditt som fikk disse til å slappe av. De elsket deg og du dem – kjærlige blikk og en mild hånd var regelen – men om det trengtes satte du dem på plass og freden var atter gjenopprettet. Jeg savner å se deg leke med disse i vannkanten – på plenen eller i sofaen. Timer med kos og moro.
Jeg savner stillheten vi kunne dele. Jeg savner adrenalinsinnet jeg følte av og til – at du kom og gikk. Jeg savner turene – på hytta – langs holmer og i fjæresteinene – i skogen og turene vi drømte om. Jeg savner stundene på verandaen – kaffen – sigarettene – bare sittende der og se livet spasere langsomt forbi.
Jeg savner tilliten du inngav – følelsene du gav meg. Jeg savner å gi og å få tilbake. Jeg savner å kalle deg kjæresten min – lidenskapen vi delte. Jeg savner deg- oss og det vi hadde sammen.
Livet og sykdom kom i veien. Jeg ødela det hele – jeg elsket deg, men sa det aldri. Men jeg savner deg inderlig – jeg innså dette i natt. Og det hele startet med en sang…
tirsdag 14. februar 2012
mandag 13. februar 2012
Tanker rundt en spilleliste..
Musikken får en ofte til å tenke, assosiere.. Man kan huske stemninger, tider og steder når man hører enkelte sanger. Og ofte blir man sendt nedover "memory lane" enten man sitter i bilen, hjemme eller trasker rundt med sin ipod på ørene. Spillelisten heter "Slow poke music" og ligger på ens spotify profil.
Når man begynte å skrive dette hørte man på Unbreakable av og med Westlife, det var gode dager i Trondheim, forelskelsen blomstret og man snublet over låta på en cd liggende i et cover som tilhørte søsteren til den man da var forelsket i. En liten leilighet på bakklandet som duftet av blomster og jenta hadde rødt hår..
Neste sang var Livin' on an island, en liten perle fra Status quo. Langt fra boogie rocken vi kjenner fra den kanten. Det var i syvende klasse på gutterommet til en som gikk på ungdomsskolen. Fra en lett sprakende vinylplate strømmet denne låten som man med en gang likte og som ble med en videre på ferden. Man spilte i band på den tiden, og denne ble det forsøkt å skrive norsk tekst på - hvor vellykket det ble skal man ikke rippe opp i.
Kanskje tidenes vakreste cover låt - Hallelujah, Jeff Buckley tolker Leonard Cohen's sang så frysningene gyser nedover ryggen. Kjenner ennå lukten da vi sto på restaurant kjøkkenet og bygde mice en place mens albumet Grace jallet gjennom rommet, og det ble litt stillere når Hallelujah kom.. Et annet minne er fra dagen da vi fulgte bror Endre til graven, de siste klirrende tonene fra gitaren da vi bar kisten ut er så sterkt at det gjør vondt i dag seks år etterpå.
Johnny hates jazz! Hvem?
Turn back the time het sangen.
1987 Mosjøen, kokkeskole, Masda 929, bitteliten hybel, kompisen "Prikken" fra Harstad som dundret rundt i en K70. Foreslkelse, gode tider og bilturer med musikk fra denne gjengen.
Berlin - Take my breath away flyter ut i stua der man et øyeblikk stopper opp, filmusikk fra filmen man har sett flest ganger. Top Gun så man for første gang på Fauske kino og var solgt. Soundtracket lever fremdeles på ens ulike spillelister og om man ikke husker feil har det blitt noen langsomme danser til denne.
Man trekker på smilebåndet, Call of the wild med Lindisfarne lyder plutselig over høyttalerne. Man mener å huske at denne dukket opp på klassefest i syvende klasse på ungdomsskolen, der ble den spilt utallige ganger den kvelden og gjenhør fikk man med et lokalt band som spilte denne på ulike dansefester.
Barry White er neste, det rykker i dansefoten når man hører denne, og man husker ennå dansen bak bardisken som etterhvert oppsto når denne ble spilt på jukeboksen på den gode nabo der man en gang sto og solgte ulike leskedrikker.
Man kunne holdt på i evigheter og det er godt å la tankene fly og minnene strømme på lyttende til musikken. De er der og det skal kun en akkord til for å begynne å huske.
Når man begynte å skrive dette hørte man på Unbreakable av og med Westlife, det var gode dager i Trondheim, forelskelsen blomstret og man snublet over låta på en cd liggende i et cover som tilhørte søsteren til den man da var forelsket i. En liten leilighet på bakklandet som duftet av blomster og jenta hadde rødt hår..
Neste sang var Livin' on an island, en liten perle fra Status quo. Langt fra boogie rocken vi kjenner fra den kanten. Det var i syvende klasse på gutterommet til en som gikk på ungdomsskolen. Fra en lett sprakende vinylplate strømmet denne låten som man med en gang likte og som ble med en videre på ferden. Man spilte i band på den tiden, og denne ble det forsøkt å skrive norsk tekst på - hvor vellykket det ble skal man ikke rippe opp i.
Kanskje tidenes vakreste cover låt - Hallelujah, Jeff Buckley tolker Leonard Cohen's sang så frysningene gyser nedover ryggen. Kjenner ennå lukten da vi sto på restaurant kjøkkenet og bygde mice en place mens albumet Grace jallet gjennom rommet, og det ble litt stillere når Hallelujah kom.. Et annet minne er fra dagen da vi fulgte bror Endre til graven, de siste klirrende tonene fra gitaren da vi bar kisten ut er så sterkt at det gjør vondt i dag seks år etterpå.
Johnny hates jazz! Hvem?
Turn back the time het sangen.
1987 Mosjøen, kokkeskole, Masda 929, bitteliten hybel, kompisen "Prikken" fra Harstad som dundret rundt i en K70. Foreslkelse, gode tider og bilturer med musikk fra denne gjengen.
Berlin - Take my breath away flyter ut i stua der man et øyeblikk stopper opp, filmusikk fra filmen man har sett flest ganger. Top Gun så man for første gang på Fauske kino og var solgt. Soundtracket lever fremdeles på ens ulike spillelister og om man ikke husker feil har det blitt noen langsomme danser til denne.
Man trekker på smilebåndet, Call of the wild med Lindisfarne lyder plutselig over høyttalerne. Man mener å huske at denne dukket opp på klassefest i syvende klasse på ungdomsskolen, der ble den spilt utallige ganger den kvelden og gjenhør fikk man med et lokalt band som spilte denne på ulike dansefester.
Barry White er neste, det rykker i dansefoten når man hører denne, og man husker ennå dansen bak bardisken som etterhvert oppsto når denne ble spilt på jukeboksen på den gode nabo der man en gang sto og solgte ulike leskedrikker.
Man kunne holdt på i evigheter og det er godt å la tankene fly og minnene strømme på lyttende til musikken. De er der og det skal kun en akkord til for å begynne å huske.
onsdag 27. april 2011
Fasties June Carmen
Du kom til meg for ett år og tre måneder siden. På en parkeringsplass utenfor Trondheim knyttet vi de første bånd i vilter lek der du hoppet over snøskavler mens jeg lo og hev snøballer til deg. Allerede den gang kom på innkalling og jeg gledet meg til veien videre. Lett vimsete, litt stresset men glad og lykkelig sjarmerte du alle du møtte.
Nå, ett år senere har stresset ditt tatt mere og mere overhånd og jeg har lenge sett signalene på at ting ikke var som de skulle. Og så gikk det galt, å nafse etter mine fingre kan jeg tolerere men når du biter og glefser etter barn og voksne er moroa over min så kjære Carmen. Jeg tør ikke lengre å ha deg mitt eie og nå er det snart slutt på din tid her sammen med oss. I morgen sender jeg deg over regnbuebroen, måtte du finne roen der.
En takk for mye moro og latter skal du ha, takk for at du var så vimsete at jeg tidvis lo meg fillete, takk for mange fine turer, men en ting lærte du aldri - å gå pent i bånd. Jeg kommer til å savne deg intenst.
So long Carmen, vi ses ved regnbuebroen..
Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..
På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.
Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.
Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.
Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere…
Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.
Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….
Nå, ett år senere har stresset ditt tatt mere og mere overhånd og jeg har lenge sett signalene på at ting ikke var som de skulle. Og så gikk det galt, å nafse etter mine fingre kan jeg tolerere men når du biter og glefser etter barn og voksne er moroa over min så kjære Carmen. Jeg tør ikke lengre å ha deg mitt eie og nå er det snart slutt på din tid her sammen med oss. I morgen sender jeg deg over regnbuebroen, måtte du finne roen der.
En takk for mye moro og latter skal du ha, takk for at du var så vimsete at jeg tidvis lo meg fillete, takk for mange fine turer, men en ting lærte du aldri - å gå pent i bånd. Jeg kommer til å savne deg intenst.
So long Carmen, vi ses ved regnbuebroen..
Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..
På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.
Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.
Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.
Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere…
Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.
Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….
onsdag 9. mars 2011
Når vannet går!!!
Man fant disse små gullkorn fra vordende og jordmødre, mon tro om man selv blir like stresset når ting begynner å dra seg til..
Snartenkt fjerdegangsgravid - Jeg fikk akutt senestrekk! Helt fra den ene rumpeballen og ned til hælen! Da er det ikke annet å gjøre enn å plassere beinet høyt. Skulderen til mannen i kinosetet foran meg var de...t høyeste punktet der og da.
Etterpåklok første og sistegangsgravid - Jeg skulle tatt ut batteriene på den hersens biologiske klokka, hadde jeg visst hvordan dette kom til å bli! Men nå har jeg ihvertfall tatt ut batteriene på badevekta.
Sliten og lei 39 åring - Jeg har begynt med knipeøvelser. Jeg satt her en dag og knep og knep, og da slo det meg plutselig at om jeg bare hadde knepet sammen den kvelden for 7 måneder siden, hadde jeg sluppet å sitte slik nå.
Forvirret førstegangsgravid - Brukes ikke ultralyd egentlig bare for å fange opp ultrahøy fosterlyd?
Varig traumatisert - Æsj, skal du stikke sånt KAMERA opp i meg?! Det gjorde gynekologen også. Jeg aner ikke hva han så, men jeg tror han kom borti synsnerven min.
Sarkastisk førstegangsgravid - Men i alle dager..Trer du en KONDOM på den derre kameradingsen? Er ikke det litt seint?
Jordmor: - Alt er helt normalt her. Hos førstegangsfødende fester vanligvis hodet seg først i 30. uke eller senere. Far:-Fester seg?! Henger ikke hodet på babyen fast til kroppen? Ligger den inni der i flere deler?!
Førstegangsfødende: - Jeg tror kanskje fødselen har begynt. Jeg har så innmari vondt nedi svingen.
Tredjegangsfødende på tlf m jordmor: - Jeg tror nesten jeg må komme nå, for det TREKKER så innmari!
Førstegangsfødende: - Menn er så innmari praktisk orientert! Vannet gikk, sa jeg til ham. Men i himmelens navn, vi skiftet jo hele røropplegget her i februar, svarte han og snudde seg på siden og sov videre.
Far: -Hun hyler og bærer seg og det er vann overalt! Jordmor: -Er dette det første barnet hennes? Far: -Nei,det er MANNEN hennes!
Far: -Kan vi komme? Vannet har gått,og det er 3 minutter mellom riene. Har dere et ledig rom? Jordmor (m humor på steingrunn) : -Det er stappfullt i herberget,men selvsagt kan dere komme. Ta med en feltseng! (senere ,på Føden) Jordmor: -Det tok jammen sin tid. Far: -Var ikke SÅ lett å få låne en feltseng av noen klokka 3 om natta!
Jordmor: - Har vannet gått? Far: - Vent litt, jeg skal sjekke. (pause) Far: - Nei, vi har vann fremdeles,vi!
Snart mor, 30år: - Jeg trodde ikke det ville bli SÅNN! Jeg trodde det skulle bli vakkert! Når blir det VAKKERT, da? Når jeg er dau?
Kvinne 31, nettopp installert i benholderne: -Lystgass?! NEI! Jeg vil ikke ha mer lyst! Aldri aldri ALDRI mer igjen!
Kvinne med perspektivet på rett plass: - vesken min! VESKEN min! Hvor er den? Sigurd, finn den! Hele LIVET mitt er i den vesken
Oppbrakt, 37år: - Om jeg vet hvor TANNKOSTEN din er? Har det rabla for deg, Stein? Jeg ligger her med pressrier og har ikke engang rukket å SMINKE meg!
Uerfaren og utålmodig, 24år: - Nå tier du stille selv om du er aldri så mye jordmor! Jeg kan jo for svarte svingende ikke puste den samme pusten TO GANGER!
Autodidakt førstegangsfødende 17 år: - Nei TENK, jeg har ikke gått på KURS! Jeg har faktisk pustet i hele mitt liv!
Vettskremt, 20år: - Ti centimeter åpning? Men det kan da aldri i livet være NOK! Kanskje jeg skal puste litt fortere?
Motvillig snart nybakt, 31år: -Herregud skal jeg klippes? Jeg vil ikke klippes. Jeg vil ikke klippes eller syes eller broderes eller NOOOE! Jeg vil HJEM!!
Overrumplet førstegangsfødende: - Har du klippet allerede?! Men jeg kjente jo ingenting! ER du sikker på at det var MEG du klippet i?
Saktmodig førstegangsfødende, 27år: - Avogtil glemmer jeg liksom magen min, jeg ser ned, og tenker at et lite kosedyr har krabbet opp under klærene mine for å varme seg. jaja, det er vel ikke så veldig langt i fra sannheten, når jeg tenker på hvordan det hele begynte
Kravstor fjerdegangsfødende, 44 år: - jeg vet av erfaring at det er absolutt kvinnen som bør bestemme hvor i svangerskapet mannen skal stå
Fremmedspråklig førstegangsfødende 19 år: - Er det farlig når det kommer ut lim?
Far: Er det jordmoren? Jordmor:Ja Far: hun føder snart nå! Hvor lang tid skal det være mellom? Jordmor: Unnskyld, men er du maken? Far: Det har da for pokker ikke noe med saken å gjøre om jeg er NAKEN!
Far: Kona mi har vondt og hun har gått over streken! ' Jordmor: Javel? Far: Ja, hun har gått 16 dager over streken!
Far: samboeren min er helt fra seg og hyler og gråter! Jordmor: Har hun mye vondt, altså? Far: Ja, hun GRÅTER, sa jeg jo! Og når en kvinne gråter, da har hun inmari vondt! Far: Hun har så sterke mavesmerter i ryggen! Jordmor: Er det ikke i maven hun har vondt da? Far: Nei, mavesmertene sitter BARE i ryggen!!
Far: Er det jordmoren? Jordmor: Ja, hva gjelder det? Far: Ingrid skal ha BARN skjønner du vel! Jordmor: Og nå har vannet gått, kanskje? Far: Ja, det er klissvått overalt! Jordmor: Og rier? Far: RIR!!??? Nei er du gal! Hun sitter helt stille i en stol! Tror du hun er helt uansvarlig!??
Far: Er du sånn....jordmor? Jordmor: Ja, det er jeg, men hvorfor hvisker du? Far: Fordi samboeren min sover. Jordmor: Jamen da er det vel ingen grunn til å... Far: JO! Hun er tre dager over termin, og hun lager så snåle lyder i søvne at jeg tror fødselen er igang. Syns du jeg skal vekke henne?
Far: Jesus gikk på vannet, men her går vannet helt av seg selv! Jordmor: Ja, men da bør dere kanskje sette dere i bilen og sette kursen mot tørt land
Far: Anna, nå MÅ vi dra, jeg ser jo hvor vondt du har det. Det er like før! Mor: Neida, slapp av, det er altfor lang tid mellom riene... Far: Men vi MÅ dra! Kan vi ikke VÆRE SÅ SNILL å dra til sykehuset nå da? Mor: Nei, vi venter en stund ennå. Ta det helt med ro... Far: Nå drar hvertfall JEG nedover!
Far: Er det jordmoren? Jordmor: Jada. Far: Nå skal du høre. Lisbeth er AKKURAT på holdbarhetsdatoen idag! Og jaggu har ikke veene begynt! Snakk om presis dame! Jordmor: Dere bør vel komme snarest da. Før det blir reklamasjonssak av det.
Jordmor: Har slimproppen gått? Mor: Ja, han gikk visst for å hente kaffe.
Far: Det der må nok syes igjen etterpå, antakelig. Jordmor: Må nok det. Far: Men ikke HELT, vel?
Snartenkt fjerdegangsgravid - Jeg fikk akutt senestrekk! Helt fra den ene rumpeballen og ned til hælen! Da er det ikke annet å gjøre enn å plassere beinet høyt. Skulderen til mannen i kinosetet foran meg var de...t høyeste punktet der og da.
Etterpåklok første og sistegangsgravid - Jeg skulle tatt ut batteriene på den hersens biologiske klokka, hadde jeg visst hvordan dette kom til å bli! Men nå har jeg ihvertfall tatt ut batteriene på badevekta.
Sliten og lei 39 åring - Jeg har begynt med knipeøvelser. Jeg satt her en dag og knep og knep, og da slo det meg plutselig at om jeg bare hadde knepet sammen den kvelden for 7 måneder siden, hadde jeg sluppet å sitte slik nå.
Forvirret førstegangsgravid - Brukes ikke ultralyd egentlig bare for å fange opp ultrahøy fosterlyd?
Varig traumatisert - Æsj, skal du stikke sånt KAMERA opp i meg?! Det gjorde gynekologen også. Jeg aner ikke hva han så, men jeg tror han kom borti synsnerven min.
Sarkastisk førstegangsgravid - Men i alle dager..Trer du en KONDOM på den derre kameradingsen? Er ikke det litt seint?
Jordmor: - Alt er helt normalt her. Hos førstegangsfødende fester vanligvis hodet seg først i 30. uke eller senere. Far:-Fester seg?! Henger ikke hodet på babyen fast til kroppen? Ligger den inni der i flere deler?!
Førstegangsfødende: - Jeg tror kanskje fødselen har begynt. Jeg har så innmari vondt nedi svingen.
Tredjegangsfødende på tlf m jordmor: - Jeg tror nesten jeg må komme nå, for det TREKKER så innmari!
Førstegangsfødende: - Menn er så innmari praktisk orientert! Vannet gikk, sa jeg til ham. Men i himmelens navn, vi skiftet jo hele røropplegget her i februar, svarte han og snudde seg på siden og sov videre.
Far: -Hun hyler og bærer seg og det er vann overalt! Jordmor: -Er dette det første barnet hennes? Far: -Nei,det er MANNEN hennes!
Far: -Kan vi komme? Vannet har gått,og det er 3 minutter mellom riene. Har dere et ledig rom? Jordmor (m humor på steingrunn) : -Det er stappfullt i herberget,men selvsagt kan dere komme. Ta med en feltseng! (senere ,på Føden) Jordmor: -Det tok jammen sin tid. Far: -Var ikke SÅ lett å få låne en feltseng av noen klokka 3 om natta!
Jordmor: - Har vannet gått? Far: - Vent litt, jeg skal sjekke. (pause) Far: - Nei, vi har vann fremdeles,vi!
Snart mor, 30år: - Jeg trodde ikke det ville bli SÅNN! Jeg trodde det skulle bli vakkert! Når blir det VAKKERT, da? Når jeg er dau?
Kvinne 31, nettopp installert i benholderne: -Lystgass?! NEI! Jeg vil ikke ha mer lyst! Aldri aldri ALDRI mer igjen!
Kvinne med perspektivet på rett plass: - vesken min! VESKEN min! Hvor er den? Sigurd, finn den! Hele LIVET mitt er i den vesken
Oppbrakt, 37år: - Om jeg vet hvor TANNKOSTEN din er? Har det rabla for deg, Stein? Jeg ligger her med pressrier og har ikke engang rukket å SMINKE meg!
Uerfaren og utålmodig, 24år: - Nå tier du stille selv om du er aldri så mye jordmor! Jeg kan jo for svarte svingende ikke puste den samme pusten TO GANGER!
Autodidakt førstegangsfødende 17 år: - Nei TENK, jeg har ikke gått på KURS! Jeg har faktisk pustet i hele mitt liv!
Vettskremt, 20år: - Ti centimeter åpning? Men det kan da aldri i livet være NOK! Kanskje jeg skal puste litt fortere?
Motvillig snart nybakt, 31år: -Herregud skal jeg klippes? Jeg vil ikke klippes. Jeg vil ikke klippes eller syes eller broderes eller NOOOE! Jeg vil HJEM!!
Overrumplet førstegangsfødende: - Har du klippet allerede?! Men jeg kjente jo ingenting! ER du sikker på at det var MEG du klippet i?
Saktmodig førstegangsfødende, 27år: - Avogtil glemmer jeg liksom magen min, jeg ser ned, og tenker at et lite kosedyr har krabbet opp under klærene mine for å varme seg. jaja, det er vel ikke så veldig langt i fra sannheten, når jeg tenker på hvordan det hele begynte
Kravstor fjerdegangsfødende, 44 år: - jeg vet av erfaring at det er absolutt kvinnen som bør bestemme hvor i svangerskapet mannen skal stå
Fremmedspråklig førstegangsfødende 19 år: - Er det farlig når det kommer ut lim?
Far: Er det jordmoren? Jordmor:Ja Far: hun føder snart nå! Hvor lang tid skal det være mellom? Jordmor: Unnskyld, men er du maken? Far: Det har da for pokker ikke noe med saken å gjøre om jeg er NAKEN!
Far: Kona mi har vondt og hun har gått over streken! ' Jordmor: Javel? Far: Ja, hun har gått 16 dager over streken!
Far: samboeren min er helt fra seg og hyler og gråter! Jordmor: Har hun mye vondt, altså? Far: Ja, hun GRÅTER, sa jeg jo! Og når en kvinne gråter, da har hun inmari vondt! Far: Hun har så sterke mavesmerter i ryggen! Jordmor: Er det ikke i maven hun har vondt da? Far: Nei, mavesmertene sitter BARE i ryggen!!
Far: Er det jordmoren? Jordmor: Ja, hva gjelder det? Far: Ingrid skal ha BARN skjønner du vel! Jordmor: Og nå har vannet gått, kanskje? Far: Ja, det er klissvått overalt! Jordmor: Og rier? Far: RIR!!??? Nei er du gal! Hun sitter helt stille i en stol! Tror du hun er helt uansvarlig!??
Far: Er du sånn....jordmor? Jordmor: Ja, det er jeg, men hvorfor hvisker du? Far: Fordi samboeren min sover. Jordmor: Jamen da er det vel ingen grunn til å... Far: JO! Hun er tre dager over termin, og hun lager så snåle lyder i søvne at jeg tror fødselen er igang. Syns du jeg skal vekke henne?
Far: Jesus gikk på vannet, men her går vannet helt av seg selv! Jordmor: Ja, men da bør dere kanskje sette dere i bilen og sette kursen mot tørt land
Far: Anna, nå MÅ vi dra, jeg ser jo hvor vondt du har det. Det er like før! Mor: Neida, slapp av, det er altfor lang tid mellom riene... Far: Men vi MÅ dra! Kan vi ikke VÆRE SÅ SNILL å dra til sykehuset nå da? Mor: Nei, vi venter en stund ennå. Ta det helt med ro... Far: Nå drar hvertfall JEG nedover!
Far: Er det jordmoren? Jordmor: Jada. Far: Nå skal du høre. Lisbeth er AKKURAT på holdbarhetsdatoen idag! Og jaggu har ikke veene begynt! Snakk om presis dame! Jordmor: Dere bør vel komme snarest da. Før det blir reklamasjonssak av det.
Jordmor: Har slimproppen gått? Mor: Ja, han gikk visst for å hente kaffe.
Far: Det der må nok syes igjen etterpå, antakelig. Jordmor: Må nok det. Far: Men ikke HELT, vel?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
